Del 2: reisebrev 9 - Overfart til Korsika

Del 2 – reisebrev 3: Overfart til Korsika

På Porquerolles sjekka vi været opp og ned og i mente. Tilslutt konkluderte vi at lavtrykk og høytrykk kan analyseres til man blir surrete i hodet. Vi bestemte oss for å dra så fort som mulig, med andre ord samme dag. Selv om det ikke var meldt så veldig mye vind de neste to dagene. Tid er vel det vi har nok av for tiden…

Full av optimisme og pågangsmot la vi av gårde i strålende sol og liten bris klokka 15.30 torsdag 28.juni. Livet føltes bare utrolig deilig der jeg lå på dekk i bikini og skuet mot Porqurolles-øyene som raget bak oss. Seilene var fylt av vind og vi pløyde gjennom bølgende som møtte oss. Deretter gikk sola ned og vinden døde bort. Selv med verdens fineste solnedgang bak oss, kjente jeg den lumske (men etter hvert velkjente) følelsen av sjøsyke som kom snikende. Sjøsyken kom som vanlig sammen med dønningene som gynget og vugget båten i urytmisk takt.

Da klokka var passert 22.00 hadde jeg kastet opp 2 ganger og ble beordret i seng med tom mage. Da jeg våknet til i 01-tiden satt en litt motløs Andreas under tidenes mest stjernefylte himmel og fastslo at i følge GPS’n hadde vi ikke rørt oss mange meterne siden jeg kapitulerte i 22-tida. Vi bestemte oss for å komme oss ut fra det området utenfor Porquerolles hvor havet blir betydelig mye grunnere. Der skapes de største
dønningene, og det er i disse områdene jeg ofte blir hengende over ripa og mate fiskene : )
Med motoren durende i bakgrunnen, spydde jeg enda en gang før jeg la meg igjen.

I 02-tiden hørte jeg Andreas sin stemme rope navnet mitt et sted utafor hørselsvernet jeg hadde utstyrt meg med nedenunder – ”Tid for å fylle bensin! Kom opp og styr!” Da hadde Andreas allerede nattnavigert oss unna cruiseskip og store ferger på kryss og tvers i mørket, mens jeg lå intetanende under dekk.

Alle som har vært skikkelig sjøsyk vet hvor utrolig slapp, apatisk, giddalaus og tafatt man blir av denne tilstanden. Man vil egentlig heller dø der og da, enn å måtte røre på en eneste muskel eller kroppsdel. Men det eneste som fungerer der og ta er å konsentrere seg om noe annet, slik at man glemmer hvor kvalm og borte-vekk man er. Så sto jeg der… med rorkulten i hånda og prøvde å konsentrere meg, taus, trøtt, kvalm og ganske svimmel. Da Andreas plutselig ropte: ”SE!”

De nærmeste tjue minuttene glemte jeg helt å være ør. For der. I det svarte havet. Kom et plask. Og så et til. Vi kikka over ripa og så baner av lysende morild skyte fart på kryss og tvers rundt båten. En flokk delfiner. En av seil-livets største klisjeer,
men dog – en av seil-livets flotteste opplevelser. Da jeg senere sto alene på vakt fra 04.00 om morgenen så jeg både soloppgang og mange flere delfiner. Et utrolig skue og det absolutt høydepunktet på overfarten.

Hele fredagen, 29.april, studerte Andreas andre fisker og maneter med entusiasmen som bare han har : ) Jeg derimot forholdt meg temmelig rolig, enten med rorkulten i hånda og blikket festet på kompasset og horisonten, eller liggende nede i båten for å samle krefter etter en krevende natt hvor kroppen min ikke hadde klart å holde på noe av den maten jeg hadde klart å tvinge i meg

(Da jeg opp denne teksten for Andreas for korrektur insisterte han på at lista ovr dyrearter han hadde observert i løpet av dagen måtte bli publisert i denne teksten. Så her er den:

Delfiner:
”gladdefin” - stenella coeruleoalba
”flaskenesedelfin” – tursiopus truncatus
”vanlig porpoise” – phocoena phocoena

Maneter:
”vindseilermanet” – velella velella
”kompassmanet” – chryassaora hysoscella)
”rødprikkemanet” – pelagia noctilusa


Fra tidlig på dagen fredag kunne vi se Korsika svevende i horisonten. Med høye fjell med snø(!!) på toppene. I begynnelsen føltes det veldig motiverende å se målet vårt, selv om GPS’n viste at det fortsatt var 17 timer igjen med en fart på 4,5 knop i timen. Noe vi mente ikke kunne stemme. ”sikkert no feil med GPS’n”, sa jeg…
Etter hvert som timene gikk og målet ikke føltes det spor nærmere, ble det å se de flotte fjellet mer demotiverende enn morsomme å se på.

Da den illrøde sola gikk ned i horisonten bak oss, viste GPS’n 6 timer igjen til målet. Siden vi hadde gått en del for motor den første natta da det var vindstille, hadde vi bare nok bensin til å komme oss i havn (ca 4 liter). Nå begynte vinden å dø ut og vi så et faretruende stort og mørkt lavtrykk nærme seg i nord. Vi visste fra værmeldinga at dette lavtrykket ville komme ca 05.00 om morgenen, men hadde kalkulert at vi ville være i havn før det passerte oss. Vi sto tause og observerte det store svarte som nærmet seg og vi kjente begge to på følelsen av at dette var vær vi ikke ville havne i. Kappløp med klokka med andre ord.

Jeg tok meg en tupplur nede i køye, men ble vekket ca 02.00. Da lå vi atter i mørket og duppet i bølgene, mens seilene blafret uten vind i seg og lynet slo ned og lyste opp hele himmelen nord for oss. Nervøse bestemte vi oss for å bruke av den lille bensinen vi hadde igjen, for å komme oss nærmere land. Det ble ikke sagt mange ord, der vi begge sto og stirret hardt mot lysene på land som føltes ut som om de aldri ville komme nærmere. At ikke lysanvisningene på kartet stemte overens med virkeligheten, hjalp heller ikke på stemninga om bord. Vi tenkte nok begge inni oss på hva som ville skje hvis vi nå gikk tom for bensin og ble liggende her ute uten vind og uten bensin. Kunne bare byen Calvi snart vise seg litt tydeligere!!!!

Da vi endelig følte oss litt nærmere land, heiste vi seil igjen. Måtte krysse inn i mørket pga for lite vind og den lille vinden midt imot. Typisk. Dermed tok den gjenstående strekninga flere timer, og selv om jeg tror at jeg sov sittende i cocpiten mestparten av den siste etappen var vi begge temmelig slitne da vi tilslutt mistet tålmodigheten og bestemte oss for å la det briste eller bære. Fyrte opp motoren og styrte ”straka vegen” mot havn. 04.30 kom vi i havn i Calvi, i bekmørket. Jeg var sulten som fy, kvalm, trøtt, lettet, sliten og lykkelig over å være i havn. Andreas sin tilstand klarte jeg ikke å registrere der og da, men han stupte i seng med hørselsvern og bind for øynene så fort vi lå forsvarlig fortøyd! Fantastiske kapteinen! Som må fungere for to, når jeg ikke fungerer der ute på havet. Mye ros og stjerner i boka fra meg som er mannskap på denne båten : )

Lørdag våknet vi etter noen urolige timer med søvn og skjønte at vi faktisk var på Korsika. Jeg smilte fra øre til øre, selv om jeg var trøtt som en strømpe! Det ene langsiktige målet nådd! Jess!¨

Dagen ble brukt til mer soving, prøvesmaking av den lokale villsvinskinka og osten, utforsking av byens trange gater og det historiske citadellet som rommer mange av Calvis historiske sagn. Søndag dro vi på topptur på nærmeste topp (796 m.o.h.) For å få litt oversikt og for å få rørt litt på rustne seilmuskler. På toppen av det lille fjellet, etter klatring, vandring og utforskning underveis, var vi enige – vi simpelthen elsker Korsika! Turkist hav, høye fjell, grotter og vennlige mennesker (”Og osten og skinka!” roper Andreas her ved siden av meg). Tror vi brukte halvparten av turen til å diskutere hvordan vi kan få til å bo her i perioder i årene fremover : )



Skrevet 1.juni 2009

Kristine