Del 2: Reisebrev 8 - Port St. Lois til Porqerolles

Havet:

Alt kommer og alt går

Mennesker, årstider, vind

Bare havet blir, havets dønninger

Som gjentar seg selv.

Aldri det samme

Alltid det samme

Jeg dyppet fingeren i vannet og prøvde den mot tunga. Den tørre stikkende smaken var det endelige beviset. Hav. Endelig. Jeg hadde ikke helt forstått hvor jeg hadde savnet den vuggende sletten. Kanallivet har sin sjarm, men meningen bak seilelivet forsvinner i monoton motordur, evige kanaler, og for ikke å snakke om slusene.

Nå ventet den blå masse, og jeg gjorde meg klar til å kunne lytte til naturen, nyte den absolutte utsikt, og ikke minst friheten. Friheten om å kunne seile hvor jeg ville, når jeg ville, og hvordan jeg ville.


Rigge opp:

Men før vi skulle komme oss av gårde var det en del ting vi måtte fikse. Vi en grov liste med alt det vi kom på. Jo mer tid vi brukte på den jo lengre ble den. Dette er noe jeg regner med alle som har båt eller hytte har kjennskap til. Til slutt satt vi igjen med en tyvepunkts liste som inneholdt alt fra å skifte ut det elektriske anlegget til å kjøpe og installere nytt toalett. Det er utrulig hvor mye tull man kommer på når man er i nå-skal-alt-ordnes-humør.

Etter å ha gått over gjørelista med en kritisk, grov høvel satt vi igjen med med et knippe må-gjøres-oppgaver. Ta opp masta, trimme riggen, vaske båten, og fylle vann, strøm, mat og bensin. Fordelingen ble gjort på post-it-lapper og klistret på mastestøtten inne i båten. Babord side var Kristines oppgaver, og styrbord mine. Akter delen ble brukt til litt-av-hvert-sånn-ellers-som-må-gjøres. Etter vår mening et genialt system, som viser hvor mye man har gjort og hvor mye som står igjen. I tillegg får man lov og ta ned en lapp, krølle den, og kaste den hver gang man har fullført noe. Meget motiverende. Det skal dog sies at spilleregler må til for denne metoden. Etter hvert som vi kom opp med nye ting som måtte gjøres ble det fort til en til gul lappe og dermed ble bare mastestøtten gulere og gulere uavhengig av vår innsats. Ellers var det merkelig hvordan Kristines tidskrevende oppgaver vandret sakte men sikkert over til styrbord side av masten. Gjerne i kombinasjon med at jeg var på do eller på båtbutikken (de eneste to plassene jeg befant meg på foruten om båten innen den lille uken vi var i havnen).
Etter altfor mye metodetenkning satt vi i gang med friskt mot, men ting tar tid. Varme, siesta, mygg, avstand til båtbutikk, og ikke minst utvalg i båtbutikk satte begrensende kjepper i våre progresjonshjul.

Avfart:

Onsdag 20/5 var S/Y Skarven II klar for havet. Etter et kort forvell med havnen, våre midlertidige naboer og våre svenske kolleger, vendte vi våre solbrente neser mot Iles du Friol. En lang kanal leder ut fra Port St. Louis til Golfe de Fose et av middelhavets mest trafikkerte havneområder. Det fikk vi merke oss for horisonten var fylt med skip. Noen for anker i vendt med å levere av lasten, andre i 30 knop på vei inn i havn. De første timene på havet ble preget av å krysse ut av denne labyrinten mens kanal 16 var fylt med et evig virvar med meldinger på alle språk og på alle aksenter. De neste dagene tilbrakte vi langs den franske atlanterhavskysten på letning etter ledige ankringsplasser. Det var langhelg i forbindelse med Kristi Himmelfartsdag og etter mengden båter å bedømme starten på båtsesongen for franskmennene.

Etter en spennende natt utenfor Iles du Friol, med all tilgjengelig oppmerksomhet festet på en stor stein i vannet som bare så ut til å komme nærmere og nærmere ankret vi opp utenfor nydelige Cassis. Festende ungdommer som spilte trommer rundt et bål i strandkanten og de store lyskasterne som satt liv til de massive fjellsidene rundt bukten gjorde overfarten i Spurven (jolla vår) tilbake til båten i mørket (etter et fortreffelig måltid på restaurant) ekstra stemningsfullt. Videre måtte vi avbryte vårt forsøk på Porquerolles og søke nødhavn i Bandols azurblåe naturhavn. Vi fikk virkelig kjenne på middelhavets krefter. Når vinden ga seg blåste vi videre. Denne gang med retning Porquerolles.

The French Navy:

Securitè, Securitè, Securitè. This is the French navy. We will perform an underwater explosion in 5 minutes at the coordinates N 43 04 00 – E ….zzzz….. Any craft within 3000 m of this coordinate must report to the French navy immediately.

“Fikk du med dæ kordan kordinat det var, Kristine?”

”Nei… Gjorde ikkje du?”

”Nei”

”……”

”Eeeeeee. Åja…. Dæm sir sikkert meldinga igjen…”

5 min…

”Kristine!”

”Ja!”

”Ka gjør den røde firkantige tingen flytanes her ute kor det e flere hundre meter dypt?”

”Hæ? Kor?”

”Der rett forran båten…. Vi e jo på linje med den nordlige kordinaten… Det kan jo ikkje stemme.. Den plassen dæm skal sprenge vil jo være under oppsyn…..Eller??”

”Securitè, securitè, securitè. This is the French navy. We will perform an underwater explosion at position ……zzzzz…..zzz 00 – E 05 5….zzz… in 10 seconds.”

“No har vi passert den balongen Kristine, så no får vi seile som bare søren”

”10 – 9 – 8 -7 – 6 – 5 – 4 – 3 … Æ trur æ ser et stor marineskip der inne med land. – 2 -……..det e sikkert der dæm skal sprenge… - 1 – 0………………………………

Helt inne med land ser vi en diger søyle med vann stå ut av havet. På kartet ser jeg at kjegla vi passerte markerer et punkt for oceanografisk forskning. Piuhh…

Turen videre:

Når vi nærmet oss Port de Porquerolles krysset vi begge fingrene for at motoren skulle starte. Den hadde oppført seg som et troll de siste dagene og den ville bare kjøre i 3 knop eller ingenting. Etter litt mekking og kosing med den kom vi i havn og hadde 2 nydelige dager. Leide sykler og utforsket hele øya med alle hemmelighetene og pensjonistene (det var mange av dem der).

Helt siden tanken om å dra på denne turen ble født hadde vi drømt om Corsica. Corsica med fjell og hav. Corsica med ost og skinker. Corsica med ankringsbukter og strender. Derfor ble valget lett når vi skulle seile videre. Den franske kysten videre hadde vi fått sett mye av på del en av turen (høsten året før). Denne delen av kysten blir beskrevet som Cote d’Azur, og vi kunne beskrevet nettopp all vi møtte den gang som både kåte og sure.

Corsica ble valget og vi stuet, rigget og gjorde klart til lang overfart. Vi hadde nå 115 nautiske mil i åpen sjø foran oss.

Hva skjer på overfarten? Hva er det Andreas ser og hører i vannet like foran kjølen på båten midt på natta? Følg med i neste spennende reisebrev fra Kristine og Andreas.

Mvh

Andreas