Del 2: Reisebrev 7 - siste etappe før Middelhavet

Så sto vi der. På hektiske Gardemoen. Så på hverandre med slitne øyne, men med stjerner i blikket. Etter 4 måneder arbeidende i hver sin by. Med mest mulig jobbing og minst mulig bruk av penger. Fulle av tanker, forventninger, drømmer og planer. Fra å ha hatt avstandsforhold skulle vi nå plutselig være kjærester og være sammen 24 timer i døgnet de neste månedene. Og ikke bare det, vi skulle bo på 12 vuggende kvadratmeter. Det var vår felles drøm. Det var planen vi satte til liv for 10 måneder siden. Nå skulle ferden fortsette.Vi satte oss smilende på flyet til Paris, med retning mot målet vårt… Middelhavet!

Vi bevilget oss 3 deilige dager i Paris, boende i nydelige Mont Matre. Syntes at vi selv hadde fortjent det, og skjønte at så fort vi kom til båten var det flust av ting som måtte gjøres – og absolutt ingen tid til å slappe og sløve. Så vi nøt Paris i fulle drag. Andreas, som kom rett fra intense og hektiske kurs- og jobbuker i Tromsø, fikk lov til å summe seg før nye arbeidsoppgaver sto for tur.

I Montchanin ble det et gledelig gjensyn med båten. Vårt hjem! Andreas strålte over at den nye propellen passet, mens jeg tittet apatisk rundt meg på alle ting som skulle stues og få plass i vår lille leilighet. Ikke for ingenting at jeg det siste året har hatt angst for å få nye ting:) Når man bruker stor del av tiden sin på å finne plass til de tingene man allerede har, er det ikke rart man får litt noia av det kjøpehysteriet man lever i til daglig. Jeg bare klyper meg i armen, for å memorisere følelsen. Slik at når jeg er tilbake i den norske hverdagen igjen og alt er som ”vanlig”, husker jeg forhåpentligvis følelsen av å ikke trenge og ha behov for så innmari mange ting hele tiden. Så kanskje jeg klarer å leve uten å kjøpe så mange ting i framtida også…

Vi dro av gårde og fikk gjort unna Canal du Centre. I motsetning til sist vi fartet rundt på samme kanal, var det nå varmen som var det største problemet. Å komme rett fra norsk april , og ikke minst TROMSØs april, til 25 grader og sol og dusinvis med sluser. Det var litt i meste laget for oss nordlendinger. En annen, veldig hyggelig ting, var at det at kanalen nå var fylt til randen av skandinavere. Da vi på sist tur knapt så snurten av hekken på en dansk Cabin Cruiser langt inn i Tyskland, traff vi nå likesinnede dansker og svensker bak hver en sving. Svenskene Bosse og Agnetha og danskene Helge og Anne Lise ga oss, i tillegg til fortreffelig selskap, gode mattips og nyttige råd for våre videre eskapader.

Etter et kort dagsbesøk i fantastiske Lyon fortsatte ferden ut på den siste kanalen før middelhavet – RHONE. Her fant vi Hermitage – et berømt vindistrikt. Hermitage var et av stoppestedene vi hadde fått anbefalt, og sagnet forteller om en korsfarer som etter mange års tjeneste i krigen mot araberne i det hellige landet, søkte tilflukt på en av de små toppene langs Rhone. Der tilbrakte han resten av sine dager, med vindyrking og levde sine siste år som eremitt. Derfor kalles vinen og distriktet den dag i dag, Hermitage.

Vi leide sykler og gjorde Hermitage-området rundt! Vi syklet opp på toppene på begge sider av kanalen, blant vinmarker og ruiner av gamle vakttårn. Føltes nesten som om vi syklet rundt i landskapet i ”Ringenes herre”J Fikk oppleve å dra på vinsteder og prøvesmake ulike viner, men det mest utrolige av alt i Hermitage var SJOKOLADEfabrikken! Vi hadde hørt om den, men ikke helt trodd på det

svenskene fortalte: at man kunne smake så mye sjokolade man bare ville der….yea, right…. Dette måtte oppleves. Vi trippet forsiktig inn døra til det store huset midt i byen , som luktet sjokolade lang vei. Og jo da, ganske riktig. Innimellom alle hyllene med sjokolade og konfekt i alle varianter, sto det skåler fylt med nydelige, underfundige og deilige sjokoladebiter som man kunne smake så mye man ville av. Eneste avbrytelsen i vår ekstatiske sjokoladerus kom i form av at en av de ansatte kom bort og lurte på om vi ville ha litt varm sjokolade – gratis det også selvfølgeli!!! Spiste sjokolade til vi var svimle, øre i hodet og litt kvalme før vi tuslet ut derifra med en hel pose med nyinnkjøpt sjokolade. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme Hermitage med det første;)

Resten av turen nedover Rhone foregikk i mer eller mindre slalomformasjon siden Andreas til stadighet var opptatt av å ta bilde av eller kikke i kikkert på et gammelt slott, borg eller ruin på en eller annen fjelltopp. Rhonedalen er et sted hvor du ikke kan snu deg uten å se historiske ruiner. Landskapet er formet av enorme mengder gammel historie som strekker seg fra romernes tid til tempelriddernes og korsfarernes tid. Byer som Avignon er et annet eksempel på forhistorien sin storhet. Her ser du fantastiske byggverk og broer etter at Vatikanstaten ble flyttet hit fra Roma i en periode hvor det var uroligheter i Roma.

På slutten av kanalferden kom det regn. Regn, regn, regn. Og sluser som ikke fungerte. Mye venting. Da kjente jeg skikkelig på at dette er siste gangen jeg ferdes på kanalene. Skal båten hjem igjen, ja da seiler vi rundt! Uansett hvor sjøsyk jeg blir av dønninger!

16.mai var dagen da vi eeeeeendelig nådde middelhavet og Port st. Louis. Og for en timing!!!! Et svensk par syklet tilfeldigvis forbi da vi skulle legge til i havna og de kom senere forbi for å høre om vi ville være med å se Melodi Grand Prix på en lokal bar. Stor ståhei og norsk seier! Det er fantastisk å være norsk i utlandet på sånne kvelder!!! og ikke så verst når du våkner morgenen etter og skjønner at det er søndag, det er 17.mai, det er sol, 25 grader, blått hav og palmer bortover kaia hvor du ligger fortøyd. Nå er vi her….

Kristine