20. november, etter en natt på flyplassen i Marseille, satt vi på flyet som tok oss fra Frankrike, over kysten av Spania, over Gibraltar og til et nytt kontinent; Afrika.
Vi gikk ut av flyet i Agadir, sør i Marocco, som på en annen planet. Lufta var varm, overalt var det sand og mange nye mennesker. Etter hvert ble vi møtt av franskmannen Yan og maroccaneren Abdullah fra ”Marocco Surf Trip.” De tok oss med gjennom den travle byen agadir og videre nordover til Aourir (også kjent som Banana Village). Denne koselige lille landsbyen, hvor det ikke fantes andre turister enn oss, skulle bli vårt hjem de neste 3.5 ukene.
Framme på surfecampen møtte vi de andre som bodde der: Cyril, Joan og Julian som alle var fra Frankrike. Også fikk vi omvisning i huset, alt i tradisjonell maroccansk stil med glitter på veggene, tepper med mønstre i alle farger og mat i tangine (leirkrukker med høyt lokk).
Surf
Den første uka skulle vise seg å bli tøff, for med surfing tidlig på morgenen, hjem for å spise lunsj for så å dra ut å surfe helt til solnedgang, merkes godt på kropper som har vært på kanalferd i 2 mnd. Men, herregud, så fantastisk!
Vi startet helt fra skrætsj med øving i sanda før vi dro med oss surfebrettene ut i Atlanterhavet og dets herlige bølger. Cyril var en god læremester som, med de få engelske ordene han kunne, viste oss veien til bølgenes hemmeligheter: ”Look the wave, paddel, paddel and stand up!” etter hvert som vi ble flinkere fikk vi nye oppgaver som å svinge, ta i vannet eller gjøre noen dansesteg.
Denne delen av Marocco er kjent over hele verden for bra surf, så uansett hvilken strand du er på kan du være siker på å møte andre surfere. Men med strender som strekker seg milevis langs hele kysten har vi aldri hatt følelsen av at det er trangt om plassen.
Landet
Ellers er Marocco et land med kontraster; fattige som bor i uferdige skur på en side, og Saudiarabias utenriksminister som har sperret av et digert område med lang strandsone hvor han har bygget seg et palass. Kongen skal vist og være litt krass, han raserte for eksempel et helt boligområde hvor fattige hadde slått seg ned fordi de ikke betalte ham. Men når så skal sies skal han være en mye bedre konge enn den forrige med tanke på kvinners rettigheter i samfunnet.
U
ka før vi kom hadde det regnet så de små buskene i fjellene var grønne. Men nå er det tørt igjen. Når man følger veien ned til hovedgaten og det blåser eller kjører biler forbi, virvles alt støvet og sanden opp og lager sandstorm.
Det er også en god del søppel rundt omkring. Ikke noe kildesortering her i gården, men man kaster heller søppelet akkurat der det passer en. Og glassflasker skal helst knuses på stranden. Men gutta på ”Marocco Surf Trip” har valgt å kjøre alt søppelet til en enslig konteiner som står i Agadir. De arrangerte også en ”rydd stranda for søppel” dag, etter at elva hadde brakt med seg tonnevis av plastikk da det regnet.
For at du bedre kan skjønne landskapet her, kan det sies at filmer som ”Babel”, og andre som skal være fra midtøsten, er spilt inn i Marocco.
Menneskene
Menneskene har vi opplevd som vennlige. Da vi ikke er på en turistplass er det heller ingen som hele tiden vil prakke på oss ting eller presse opp prisene. Men de er heller ikke vant til å se lyse tuster som vandrer i gatene og er veldig nysgjerrige. Ungene fniser og ler mens de peker og roper ”Bonjour madame.” Damene i sine flotte fargerige sjal, blir forbauset og smiler mens de klapper oss på skuldrene når vi sier ”salam alikum” som er et slags ”god dag” på arabisk. Men eldre menn her i landet er en rase for seg selv. Det virker rett og slett som de ikke har så mye å ta seg til for de sitter, står og ligger rundt omkring og overalt. De henger på kafé, sitter på huk i buskene og hvis man ser seg omkring på stranden, merker du fort hoder som stikker opp bak steiner og lignende. Titt og ofte blir vi bedt hjem på couscous, og mange er interesserte i å følge oss hjem. Da er jeg og Kristine glad for å være Andreas’ to koner.
Vi gikk ut av flyet i Agadir, sør i Marocco, som på en annen planet. Lufta var varm, overalt var det sand og mange nye mennesker. Etter hvert ble vi møtt av franskmannen Yan og maroccaneren Abdullah fra ”Marocco Surf Trip.” De tok oss med gjennom den travle byen agadir og videre nordover til Aourir (også kjent som Banana Village). Denne koselige lille landsbyen, hvor det ikke fantes andre turister enn oss, skulle bli vårt hjem de neste 3.5 ukene.
Framme på surfecampen møtte vi de andre som bodde der: Cyril, Joan og Julian som alle var fra Frankrike. Også fikk vi omvisning i huset, alt i tradisjonell maroccansk stil med glitter på veggene, tepper med mønstre i alle farger og mat i tangine (leirkrukker med høyt lokk).
Surf
Den første uka skulle vise seg å bli tøff, for med surfing tidlig på morgenen, hjem for å spise lunsj for så å dra ut å surfe helt til solnedgang, merkes godt på kropper som har vært på kanalferd i 2 mnd. Men, herregud, så fantastisk!
Vi startet helt fra skrætsj med øving i sanda før vi dro med oss surfebrettene ut i Atlanterhavet og dets herlige bølger. Cyril var en god læremester som, med de få engelske ordene han kunne, viste oss veien til bølgenes hemmeligheter: ”Look the wave, paddel, paddel and stand up!” etter hvert som vi ble flinkere fikk vi nye oppgaver som å svinge, ta i vannet eller gjøre noen dansesteg.Denne delen av Marocco er kjent over hele verden for bra surf, så uansett hvilken strand du er på kan du være siker på å møte andre surfere. Men med strender som strekker seg milevis langs hele kysten har vi aldri hatt følelsen av at det er trangt om plassen.
Landet
Ellers er Marocco et land med kontraster; fattige som bor i uferdige skur på en side, og Saudiarabias utenriksminister som har sperret av et digert område med lang strandsone hvor han har bygget seg et palass. Kongen skal vist og være litt krass, han raserte for eksempel et helt boligområde hvor fattige hadde slått seg ned fordi de ikke betalte ham. Men når så skal sies skal han være en mye bedre konge enn den forrige med tanke på kvinners rettigheter i samfunnet.
U
ka før vi kom hadde det regnet så de små buskene i fjellene var grønne. Men nå er det tørt igjen. Når man følger veien ned til hovedgaten og det blåser eller kjører biler forbi, virvles alt støvet og sanden opp og lager sandstorm.Det er også en god del søppel rundt omkring. Ikke noe kildesortering her i gården, men man kaster heller søppelet akkurat der det passer en. Og glassflasker skal helst knuses på stranden. Men gutta på ”Marocco Surf Trip” har valgt å kjøre alt søppelet til en enslig konteiner som står i Agadir. De arrangerte også en ”rydd stranda for søppel” dag, etter at elva hadde brakt med seg tonnevis av plastikk da det regnet.
For at du bedre kan skjønne landskapet her, kan det sies at filmer som ”Babel”, og andre som skal være fra midtøsten, er spilt inn i Marocco.
Menneskene
Menneskene har vi opplevd som vennlige. Da vi ikke er på en turistplass er det heller ingen som hele tiden vil prakke på oss ting eller presse opp prisene. Men de er heller ikke vant til å se lyse tuster som vandrer i gatene og er veldig nysgjerrige. Ungene fniser og ler mens de peker og roper ”Bonjour madame.” Damene i sine flotte fargerige sjal, blir forbauset og smiler mens de klapper oss på skuldrene når vi sier ”salam alikum” som er et slags ”god dag” på arabisk. Men eldre menn her i landet er en rase for seg selv. Det virker rett og slett som de ikke har så mye å ta seg til for de sitter, står og ligger rundt omkring og overalt. De henger på kafé, sitter på huk i buskene og hvis man ser seg omkring på stranden, merker du fort hoder som stikker opp bak steiner og lignende. Titt og ofte blir vi bedt hjem på couscous, og mange er interesserte i å følge oss hjem. Da er jeg og Kristine glad for å være Andreas’ to koner.
”ID”
Akkurat nå er det en stor muslimsk høytid: ”ID”. Det merkes godt!
Dagene før festen har vært veldig kaotiske, folk skal klargjøre alt, handle inn, lage kostymer osv. Og så skal hver familie skaffe seg en bra sau eller geit. Så her i Aourir har det vært et digert saue- og geitemarket. Dyrene trilles rundt i trillrbårer, stappes i bagasjerom eller leies rundt i band. Og når festdagen er der, blir de alle drept ved soloppgang som offer til Allah. Tradisjonen er at familien tar en del av kjøttet, mens en annen del gis bort til fattige.
Da vi gikk nedover den uvanlig stille gata den morgenen rant det bekker av blod i sanda og hele landsbyen luktet rett og slett varm, dau sau. De daglige bønneropene om Allah og profeten Mohammed er vi blitt vant til, men denne dagen tok mannen i mikrofonen helt av. Og da vi gikk hjem etter en rolig dag på stranda, med kun et par menn sittende å gjøre vi vet ikke hva bakom steinene, hørte vi tromming i det fjerne. Et stykke lengre opp i gata ble vi møtt av en enda verre ”dau sau” lukt enn tidligere. Nå hadde alle ungguttene i landsbyen sydd bukser, gensere og parykker av de rykende ferske dyreskinnene. De var rødmalt i ansiktet og bar beina til dyrene i nevene. Da de så oss kom de nærmere og begynte å slå oss på ryggen med de døde beina. Etterpå ville de ta oss i hendene med sine blodrøde hender og spurte etter penger. Helt nært de unge guttene var lukten av død intens og vi kunne se blod og kjøtt på innsiden av skinnene som de bar rett mot de nakne kroppene sine. Og i grøfta sto lam og killinger og brekte sårt av full hals mens de så restene av sine kjære bli brukt som morsomme kostymer.
Andre opplevelser
Vi har opplevd forskjellig natur i landet, fra strender, klipper, fjell, daler, elv og til og med fjell med snø i det fjerne.
En dag tok vi turen i en overfylt ulovlig drosje til ”Paradise Vally.” Dalen fikk dette navnet av hippier som bosatte seg her for rundt 50-60 år siden. Plassen er uvanlig
frodig pga. ei elv som renner gjennom, og det er utrolig vakkert med høye fjell på hver side som speiler seg i de mange kulpene som dannes av elvevannet. Vi følte oss som i paradis da vi vandret langs elvebredden og spiste lunsj på et svaberg i selskap med et ensomt esel.En annen morgen sto vi opp grytidlig og kjørte av gårde 06:00 mot nord og den lille fiskelandsbyen, Imsouane, så langt det vakreste stedet jeg har vært i i Marocco. Klipper og strender om hverandre og små jordfargede hus som klynget seg sammen på toppen. Og det beste av alt; fantastisk surf!
Det å være på marked i Marocco er et ”must”. På arabisk kaller de det ”souk” og vi dro på souken i Agadir.
Et enormt marked hvor du kan kjøpe absolutt alt mellom himmel og jord; krydder, urter, instrumenter, klær, oljer, dyr, fugler, stoff med mer. Her kjøpte gutta på surfecampen to kameleoner som har vært til stor glede for alle. Vi har laget ”hus” til de på taket. Det består av en balje som vi har plantet en busk i. her trives kameleonene godt, men får seg, i ny og ne, en klatretur på oss.
Vi har også fått oppleve en internasjonal surfekonkurranse for ungdommer fra 16-18 år. Utøverne var fra Marocco, Spania, Frankrike, Italia, Tyskland og Holland. De var utrolig flinke og stemningen på stranda var topp.
Ellers har vi vært på Hammam, som er tradisjonell marokkansk badstu. Hvor kvinner og menn er i atskilte avdelinger. Mens jeg og Kristine følte oss litt malplasserte og bortkomne blant marokkanske skrubende og vaskende damer (som sikkert aldri hadde sett turister der før), hadde Andreas en helt annen opplevelse. Han kom mørbanket ut etter at surfeguttene hadde motivert han til å få marokkansk massasje/kiropraktorbehandlingJ
Seks km. Nord for Aourir ligger den litt mer turistifiserte landsbyen, Tagazout. Her bor de fleste surferne og turistene som vil surfe. Stemningen er god og vi siklet i mange av surfebutikkene der. Dette er også en gammel hippi-landsby, noe som henger igjen når man vandrer i gatene. Det er trist å tenke på planene som legges om å bygge hoteller langs strendene hvor det nå knapt kun finnes én kafé.
Så for framtiden håper vi at de, i stedet for å bygge ut svære hotell-komplekser, vil konsentrere seg om å organisere og få satt i gang en ordentlig søppelplass.
Nå nærmer denne lange reisen seg en slutt. Og vi vil, om ikke lenge, befinne oss i hjemlandet, Norge. Selv om vi kommer hjem fattig når det gjelder penger, så kommer vi hjem utrolig mye rikere på opplevelser, kunnskap og minner.
Maja
Vi har også fått oppleve en internasjonal surfekonkurranse for ungdommer fra 16-18 år. Utøverne var fra Marocco, Spania, Frankrike, Italia, Tyskland og Holland. De var utrolig flinke og stemningen på stranda var topp.
Ellers har vi vært på Hammam, som er tradisjonell marokkansk badstu. Hvor kvinner og menn er i atskilte avdelinger. Mens jeg og Kristine følte oss litt malplasserte og bortkomne blant marokkanske skrubende og vaskende damer (som sikkert aldri hadde sett turister der før), hadde Andreas en helt annen opplevelse. Han kom mørbanket ut etter at surfeguttene hadde motivert han til å få marokkansk massasje/kiropraktorbehandlingJ
Seks km. Nord for Aourir ligger den litt mer turistifiserte landsbyen, Tagazout. Her bor de fleste surferne og turistene som vil surfe. Stemningen er god og vi siklet i mange av surfebutikkene der. Dette er også en gammel hippi-landsby, noe som henger igjen når man vandrer i gatene. Det er trist å tenke på planene som legges om å bygge hoteller langs strendene hvor det nå knapt kun finnes én kafé.
Så for framtiden håper vi at de, i stedet for å bygge ut svære hotell-komplekser, vil konsentrere seg om å organisere og få satt i gang en ordentlig søppelplass.
Nå nærmer denne lange reisen seg en slutt. Og vi vil, om ikke lenge, befinne oss i hjemlandet, Norge. Selv om vi kommer hjem fattig når det gjelder penger, så kommer vi hjem utrolig mye rikere på opplevelser, kunnskap og minner.
Maja
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar