Siden vi engang tok ned masten i Lübeck har hele vår reise og videre vår skjebne belaget seg på 
en 8 hk Yamaha utenbordsmotor. Denne dingsen som tidligere har hengt og slengt bakpå Skarven er utviklet for små plastbåter på tur til og tur fra fiskeplassen. Bruksanvisningen tilsier videre at den skal ha service hver hundrede time og påpeker også at denne servicen skal utføres av et autorisert yamahakontor, med autoriserte yamahareperatører, som kjører selv autoriserte yamahamotorer, og kler seg i autoriserte yamaha t-skjorter. Fra begynnelse til Paris hadde vi brukt en måned og motoren hadde i gjennomsnitt gått fra 5 til 14 timer om dagen, la oss for enkelhets skyld si 10 timer pr dag. Dette vil etter en måned tilsi 300 timer med gange. Det begynte altså å bli på høy tid med en overhaling. Særlig med tanke på at den hadde putret urovekkende over de siste kilometrene inn til Paris, men da var som Maja tidligere har nevnt vår oppmerksomhet plantet andre steder. Paris er jo Paris, og lite viste vi om skjebnen som ventet oss.
Notre Dame var et fantastisk skue fra båten på vei inn i Paris og var et selvfølgelig stopp på en av våre mange sightseeingturer. Katedralen forandrer totalt utseende ut i fra hvilken vinkel man ser den fra. Den er unik på tross av det ser ut som det finnes en Notre Dame i hvert tettsted i hele Frankrike. Fra kirken gikk turen opp i Eiffeltårnet. Vi, som ikke hadde vært der før ble på bakken overveldet av størrelsen på metallstrukturen, for så å oppleve at det ser enda høyere ut fra toppen. Om noen ikke har vært der og har tenkt å dra dit foreslår jeg å bruke siste dagen. Hvorfor? Når man står i toppen av tårnet får man en utrolig oversikt over byen og da kan det være morsomt å prøve å finne hvor man har vært og hvilke severdigheter som er hvor. Triumfbuen er ikke det vanskeligste å finne, men blikket vårt gled opp og til høyre der det stivnet på en haug i det fjerne. Gjennom luften gled ekkoet av nostalgisk trekkspillmusikk, og minner om kort svart lugg, store svarte øyne, rød lebestift, en reisende hagenisse, kjærlighet og glede. Maja kom først på navnet: Ameli og Monte Matre som ble neste stopp på reisen. ”Haugen” er en kontrast til det moderne og pulserende Paris der den ligger kledd i gamle kafeer, folkemusikk, livsnyetere, kirker og ikke minst kunstnere. Etter en drøy runde endte vi ved kirken på toppen der en nydelig solnedgang med profil av tårnet akkompagnert med skjør nonnesang. Forurensningen over byen gjorde fargene intense. Minnet mitt gjorde et stort hopp tilbake til første og siste gang jeg var på Hawkclub i Tromsø, i etagen over Rogers for dere som er så gammel at dere husker denne plassen, og en drikk med navnet Tequilla Sunrise. Har du sett fargene forstår du. Må vel kanskje også nevne vakten i kirken som passet på at man ikke bråkte eller tok bilder ved å rope: ”Silence!” hver femte sekkund mens det så ut som om øynene skulle trille ut av skallen hans. For en dag. For en opplevelse, men noe manglet: MAT, og det kjente vi nå. Knurrrrr og roirrrrrr! Etter få strakser satt vi godt plasert i en gammel restaurant med rødvin, brød, pølse, salat, og en stor gryte med smeltet ost for oss. Ostefondy! Yess! Endelig! Jeg blir en dag i dag rørt til tårer av tanken på en stor gryte fylt til randen av deilig, smeltet, fransk ost. Gledestårer, men også sorg fordi jeg måtte leve 27 år av livet mitt før jeg fikk oppleve dette.
Før vi forlot Paris noen dager senere rakk vi å vaske klær, betale vignetten, fylt bensin, og ta en heidundrene fest med tromsøværingene Marius og Inga som stakk innom. Neste by var Monet-sur-loing. En nydelig middelalderby med elver, bruer, tårn, bymur, og en følelse av tid som har stått stille. Denne landsbyen markerer slutten på Seine og begynnelsen på Canal du Loing som går over til Canal-de-Briare, Canal-lateral-à-la-Loire, og Canal-du-centre som ender i Rhône, motorveien til middelhavet. På grunn av en rekke omveier nedover Europa, div motortrøbbel og mye monoton natur og ikke minst monoton motorlyd begynte kanalsulten å bli mettet, men over de neste dagene forsto vi mer av alle loveord, engasjerte kanalfarere og lidenskapelige bøker. Over de neste dagene fikk vi oppfylt alle de forhåpninger vi hadde dannet oss på lange kryss nedover Skandinavia.
Ost, vin, slott, kirker, festninger, vinmarker, mer vinmarker, mer ost, geitost faktisk, og ikke minst personlighet ved slusene som nå var manuelle og styrt av en rekke fargerike slusemenn. De kjørte fra sluse til sluse og sveivet og åpnet og lukket og fylte og åpnet og lukket igjen for oss. Når jeg sier ”for oss”, mener jeg bare for oss. For de neste dagene så vi ikke snutten til andre kanalfarere. Et tegn på at sesongen var på hell og dette fikk vi merke på været. Regn, regn, sol, regn, regn, tåke, frost?, regn, sol. Kaldt om morgenene og mørkt om kvelden. Vår dypeste takknemlighet går til Berit og Frank som på grunn av uforbeholden generøsitet og en iherdig strikking har gjort våre føtter varme, hoder lune og finger myke.
Et sted vi stoppet ved kanalen var en festningsby på toppen av et lite fjell omringet av vinåkrer. Sancerre var på et punkt den sikreste festningen i Frankrike og da befolkningen gjorde et protestantisk opprør mot kirken tok det staten nesten et helt år å ta byen tilbake. Dette var en sann perle og om man liker hvitvin, geitost, slott, festninger, historie, og en eutentisk opplevelse er dette plassen. En annen plass å nevne er Briare med sin unike kanalbru bygd av mr Eifel selv. Montargis med sine mange kanaler og elver. Charite-sur-Loire med sin eldgamle kirke og historie om en glemt sekt, et tidligere pilgrimssentrum, og faktisk stedet der Jeane d’Ark lidet sitt første store tap. Byen er et absolutt ”must” for historie- og skattejegere.
Montchanin er navnet jeg i dag husker uten å henvende meg til notatene. Dette kommer ikke av den nydelige eplekaka Kristine trylla ut av heklelua si elller den deilige vaniljeisen som fulgte etter. Heller ikke av ciderflaskene vi kosa oss med utpå kvellinga og det faktum at vi hadde tatt vår siste sluse opp, det faktum at nå bar det ned mot middelhavet. Byen representerte et vendepunkt, et komma i midten av setningen, men kommaet passerte kun etterfulgt av et rungende punktum med fjorten utropstegn. Det var ved slusen Med 4 vi forseglet vår sjebne. Båten gled stille gjennom vannet. Slusen nærmet seg. Litt gass, litt fart, så litt revers, litt brems. ”Nei! Litt for mye fart”, tenkte jeg i mitt stille sinn. Vi glir inn i slusen. Mer revers, ingen respons. Mer revers, fortsatt ingen respons. Hva er galt? Mototen går, den er i gir, men jeg har ingen kraft. Undringen gir seg. Rynkene i panna slettes ut. Kjeven slapper av, og munnen åpnes på gløtt. Stivt blikk. Hviskende stemme: ”Propellen”! ----pausering-.
Jeg rykket motoren ut av vannet og min misstanke ble straks bekreftet. Propellen på utenbordsmotoren hadde falt av. Det eneste jeg klarte å uttrykke var misstroisk latter og ”Det hær e grunnen til at æ ikkje trur på jesus!”
Verken religion eller håndspålegning kunne redde oss nå. Å finne en spesiell propell til en spesiell type båtmotor i det franske innland var ikke et oppdrag jeg hadde tenkt å begi meg utpå. Det fristet heller ikke noe særlig å dykke 5 meter ned i det gjørmete kalde vannet for å rote rundt i bottenmudderet som har samlet seg opp i de 500 årene kanalen har vært i bruk. Konklusjonen var klar: Kanalferden var over!
en 8 hk Yamaha utenbordsmotor. Denne dingsen som tidligere har hengt og slengt bakpå Skarven er utviklet for små plastbåter på tur til og tur fra fiskeplassen. Bruksanvisningen tilsier videre at den skal ha service hver hundrede time og påpeker også at denne servicen skal utføres av et autorisert yamahakontor, med autoriserte yamahareperatører, som kjører selv autoriserte yamahamotorer, og kler seg i autoriserte yamaha t-skjorter. Fra begynnelse til Paris hadde vi brukt en måned og motoren hadde i gjennomsnitt gått fra 5 til 14 timer om dagen, la oss for enkelhets skyld si 10 timer pr dag. Dette vil etter en måned tilsi 300 timer med gange. Det begynte altså å bli på høy tid med en overhaling. Særlig med tanke på at den hadde putret urovekkende over de siste kilometrene inn til Paris, men da var som Maja tidligere har nevnt vår oppmerksomhet plantet andre steder. Paris er jo Paris, og lite viste vi om skjebnen som ventet oss.Notre Dame var et fantastisk skue fra båten på vei inn i Paris og var et selvfølgelig stopp på en av våre mange sightseeingturer. Katedralen forandrer totalt utseende ut i fra hvilken vinkel man ser den fra. Den er unik på tross av det ser ut som det finnes en Notre Dame i hvert tettsted i hele Frankrike. Fra kirken gikk turen opp i Eiffeltårnet. Vi, som ikke hadde vært der før ble på bakken overveldet av størrelsen på metallstrukturen, for så å oppleve at det ser enda høyere ut fra toppen. Om noen ikke har vært der og har tenkt å dra dit foreslår jeg å bruke siste dagen. Hvorfor? Når man står i toppen av tårnet får man en utrolig oversikt over byen og da kan det være morsomt å prøve å finne hvor man har vært og hvilke severdigheter som er hvor. Triumfbuen er ikke det vanskeligste å finne, men blikket vårt gled opp og til høyre der det stivnet på en haug i det fjerne. Gjennom luften gled ekkoet av nostalgisk trekkspillmusikk, og minner om kort svart lugg, store svarte øyne, rød lebestift, en reisende hagenisse, kjærlighet og glede. Maja kom først på navnet: Ameli og Monte Matre som ble neste stopp på reisen. ”Haugen” er en kontrast til det moderne og pulserende Paris der den ligger kledd i gamle kafeer, folkemusikk, livsnyetere, kirker og ikke minst kunstnere. Etter en drøy runde endte vi ved kirken på toppen der en nydelig solnedgang med profil av tårnet akkompagnert med skjør nonnesang. Forurensningen over byen gjorde fargene intense. Minnet mitt gjorde et stort hopp tilbake til første og siste gang jeg var på Hawkclub i Tromsø, i etagen over Rogers for dere som er så gammel at dere husker denne plassen, og en drikk med navnet Tequilla Sunrise. Har du sett fargene forstår du. Må vel kanskje også nevne vakten i kirken som passet på at man ikke bråkte eller tok bilder ved å rope: ”Silence!” hver femte sekkund mens det så ut som om øynene skulle trille ut av skallen hans. For en dag. For en opplevelse, men noe manglet: MAT, og det kjente vi nå. Knurrrrr og roirrrrrr! Etter få strakser satt vi godt plasert i en gammel restaurant med rødvin, brød, pølse, salat, og en stor gryte med smeltet ost for oss. Ostefondy! Yess! Endelig! Jeg blir en dag i dag rørt til tårer av tanken på en stor gryte fylt til randen av deilig, smeltet, fransk ost. Gledestårer, men også sorg fordi jeg måtte leve 27 år av livet mitt før jeg fikk oppleve dette.
Før vi forlot Paris noen dager senere rakk vi å vaske klær, betale vignetten, fylt bensin, og ta en heidundrene fest med tromsøværingene Marius og Inga som stakk innom. Neste by var Monet-sur-loing. En nydelig middelalderby med elver, bruer, tårn, bymur, og en følelse av tid som har stått stille. Denne landsbyen markerer slutten på Seine og begynnelsen på Canal du Loing som går over til Canal-de-Briare, Canal-lateral-à-la-Loire, og Canal-du-centre som ender i Rhône, motorveien til middelhavet. På grunn av en rekke omveier nedover Europa, div motortrøbbel og mye monoton natur og ikke minst monoton motorlyd begynte kanalsulten å bli mettet, men over de neste dagene forsto vi mer av alle loveord, engasjerte kanalfarere og lidenskapelige bøker. Over de neste dagene fikk vi oppfylt alle de forhåpninger vi hadde dannet oss på lange kryss nedover Skandinavia.
Ost, vin, slott, kirker, festninger, vinmarker, mer vinmarker, mer ost, geitost faktisk, og ikke minst personlighet ved slusene som nå var manuelle og styrt av en rekke fargerike slusemenn. De kjørte fra sluse til sluse og sveivet og åpnet og lukket og fylte og åpnet og lukket igjen for oss. Når jeg sier ”for oss”, mener jeg bare for oss. For de neste dagene så vi ikke snutten til andre kanalfarere. Et tegn på at sesongen var på hell og dette fikk vi merke på været. Regn, regn, sol, regn, regn, tåke, frost?, regn, sol. Kaldt om morgenene og mørkt om kvelden. Vår dypeste takknemlighet går til Berit og Frank som på grunn av uforbeholden generøsitet og en iherdig strikking har gjort våre føtter varme, hoder lune og finger myke.Et sted vi stoppet ved kanalen var en festningsby på toppen av et lite fjell omringet av vinåkrer. Sancerre var på et punkt den sikreste festningen i Frankrike og da befolkningen gjorde et protestantisk opprør mot kirken tok det staten nesten et helt år å ta byen tilbake. Dette var en sann perle og om man liker hvitvin, geitost, slott, festninger, historie, og en eutentisk opplevelse er dette plassen. En annen plass å nevne er Briare med sin unike kanalbru bygd av mr Eifel selv. Montargis med sine mange kanaler og elver. Charite-sur-Loire med sin eldgamle kirke og historie om en glemt sekt, et tidligere pilgrimssentrum, og faktisk stedet der Jeane d’Ark lidet sitt første store tap. Byen er et absolutt ”must” for historie- og skattejegere.
Montchanin er navnet jeg i dag husker uten å henvende meg til notatene. Dette kommer ikke av den nydelige eplekaka Kristine trylla ut av heklelua si elller den deilige vaniljeisen som fulgte etter. Heller ikke av ciderflaskene vi kosa oss med utpå kvellinga og det faktum at vi hadde tatt vår siste sluse opp, det faktum at nå bar det ned mot middelhavet. Byen representerte et vendepunkt, et komma i midten av setningen, men kommaet passerte kun etterfulgt av et rungende punktum med fjorten utropstegn. Det var ved slusen Med 4 vi forseglet vår sjebne. Båten gled stille gjennom vannet. Slusen nærmet seg. Litt gass, litt fart, så litt revers, litt brems. ”Nei! Litt for mye fart”, tenkte jeg i mitt stille sinn. Vi glir inn i slusen. Mer revers, ingen respons. Mer revers, fortsatt ingen respons. Hva er galt? Mototen går, den er i gir, men jeg har ingen kraft. Undringen gir seg. Rynkene i panna slettes ut. Kjeven slapper av, og munnen åpnes på gløtt. Stivt blikk. Hviskende stemme: ”Propellen”! ----pausering-.
Jeg rykket motoren ut av vannet og min misstanke ble straks bekreftet. Propellen på utenbordsmotoren hadde falt av. Det eneste jeg klarte å uttrykke var misstroisk latter og ”Det hær e grunnen til at æ ikkje trur på jesus!”
Verken religion eller håndspålegning kunne redde oss nå. Å finne en spesiell propell til en spesiell type båtmotor i det franske innland var ikke et oppdrag jeg hadde tenkt å begi meg utpå. Det fristet heller ikke noe særlig å dykke 5 meter ned i det gjørmete kalde vannet for å rote rundt i bottenmudderet som har samlet seg opp i de 500 årene kanalen har vært i bruk. Konklusjonen var klar: Kanalferden var over! Gjennom god hjelp av engasjerte slusemenn kom vi i kontakt med en engelskmann som hadde en liten havn i nærheten. Hele skokken var aktiv i transporten av båten tilbake til havnen som vi hadde passert 4 km før. Engelskmannen heter Jeff, er fanatisk opptatt av motorer og lite interessert o
m å prate om så mye annet, og i hvert fall ikke jenter. En snål skrue, men vi merket fort at vi kunne stole på ham. Vi fant også ut at dette faktisk den siste liggelige havnen før nedre del av Rhone da vannstanden i denne elva er meget uregelmessig. Så gjennsto bare vasking, rydding, og pakking.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar