videre bar ferden ut på den store Rihn, det er mulig å følge denne elva hele vegen til sør i Tyskland og inn i Frankrike, men det er motsrøms. Så med en utenbordsmotor på 8 hk hadde vi ikke kommet langt. Vi valgte i stedet veien innom Nederland og Belgia.
Første stoppested ble Nijmegen. Det hadde regnet og blåst hele dagen, så da vi kom fram feiret vi med å handle matvarer og gå på kino! Det fantastiske med NL er at de ikke dubber filmene som i Tyskland og Frankrike, men i stedet har de et kvarters pause midt i filmen!
Videre sørover i NL hadde vi mye motstrøms og motvind (noe som merkverdig har fulgt oss hele turen). Til tider gikk vi hele 3 km/t!! Veldig frustrerende, så vi vurderte å bare ligge å vente på bedre vær, men bestemte oss etter råd, innad bland mannskapet, for å fortsette.
Siste by i NL var Maastricht som ligger helt sørvest på grensen til Belgia. Her hadde Andreas en kulturell guidet tur til glede for meg og Kristine.
Og pluttselig en dag nyttet det ikke med tysk eller engelsk lengre. Vi var kommet til Belgia.
Det var bare å finne fram fransk-norsk ordboka og pugge gamle gloser, for nå måtte slusene kalles opp over VHF på fransk.
Starten av Belgia var mye industri, tung industri og atomkraftverk. Til tider var vi engstelig for hvilke utvekster og abnormaliteter denne strålingen kunne fororsake. Men desverre kan ikke dette besvares før de senere generasjoner.
Vi gikk gjennom en enorm by, Liége, og videre til en litt mindre og koselig by, Namur. På veien hit var det fantastisk natur med klipper, huleganger og ivrige klatrere.
Men når stemningen var på topp var det som om noen vippet den over kanten slik at vi med et brak traff bakken.. Jeg, som skulle til Paris neste dag, sparng glad og lykkelig til tog-stasjonen for å kjøpe billett. Da mannen bak skranken fortalte på dårlig engelsk at hele Belgia gikk inn i togsreik neste dag, og jeg spurte om det ikke fantes noen annen måte, men han svarte at bussene også kom til å streike og virket ganske fornøyd, ble jeg skikkelig lei meg. Verre ble det da jeg gikk å fortalte det til Andreas og Kristine. For Andreas hadde funnet ut at kanal de l'Est, som vi skulle følge sørover, var stengt helt til desember!! Stemningen i båten var laber..
Men utfallet, etter mange frustrasjoner, ble ikke så verst allikevel. Vi måtte endre reiseruta slik at vi gikk innom Paris, som etter stort inntak av Belgisk sjokolade virket kjempeflott. Og min reise til Paris neste dag endte med taxi til Frankrike og utalige forskjellige tog inn til hovedstaden.
Nå fikk vi alle litt alene-/kjærestetid. Kristine og Andreas fortsatte reisen til Frankrike og jeg møtte Joar i Paris.
Vi møttes alle fire i Valenciennes hvor Joar fikk være med på litt kanalfart, slusing og grunnstøting. I denne byen fikk vi oss også turens hittil beste latter. Vi gikk i en park og solen skinte, så kom vi til en dam med flere ender og svaner. Så får jeg øye på en and som ser litt annerledes ut enn de andre. Jeg roper bort til de andre. Da anda kommer nermere ser vi at den har en diger hårmanke, akkurat som en parykk! Dette utløser en enorm latter i oss alle. Og vi ser på hverandre, på anda, for så å se tilbake og holder på å knekke sammen. Andreas fikk bilder i hodet sitt av at anda hadde personlighet og hadde strevd skikkelig med å skaffe seg en så fin parykk, at den nettop hadde speilet seg i vannet og fiksa håret! Jo mer vi tengte i denne retningen, jo mer lo vi. Så latterkrampen og anda ser dere på bildene.
Etter Valenciennes var Joars høstferie over og vi dro sørover.
På turen mot Paris måtte vi dra gjennom en tunnell som ble laget av selveste Napoleon. Det var mørkt og kaldt og varte i nesten to timer. Men det er fantastisk å tenke på at noe som ble bygget for så lenge siden fortsatt brukes aktivt den dag i dag.
Nå var også kanalene smalere og slusene automatisk. Så vi følte oss som Gud da vi, med en fjernkontroll, fikk slusene til å klargjøre seg bare for oss.
Så kom vi til Paris. innkjøringen til bydelen la Defence etter solnedgang var fantastisk. Foran oss var alle lysene fra skyskrapere, biler osv. Og bak oss lyset fra den største, gule månen noen av oss noen gang hadde sett. Vi følte oss som i en film.
Neste morgen tøffet vi inn til sentrum og Bastille. På vegen gikk vi rett forbi Eifeltårnet, Louvre, Frihetsgudinnen, Notre Dame mm. Vi kom oss i havn og fikk dusjet før vi spankulerte ut i Paris gater. Turen gikk innom Louvre hvor jeg og Andreas ivrig fulgte spor fra Dan Browns roman "Da Vinci Koden" og måtte hviske siden Kristine var midt i boken. Louvre inneholdt MANGE inntrykk og man må nok bruke en uke for å få sett alt, men vi fikk med oss Mona Lisa og en rekke andre skulpturer og malerier.
Videre har vi fått med oss mye annet kulturelt som triumfbuen, Champs Elysees, moulin rouge og Montmartre (som anbefales et besøk).
Andreas kom til å huske en avisartikkel han leste for noen år tilbake om en Amerikansk professor som flyttet til Paris og startet med å servere middag for alle som ville hver søndag. Så vi søkte på internett og tok kontakt. Jim Hayenes var nå noen og 70 år gammel og bodde sør i Paris og vi var hjertelig velkommen, det kom ca 50 andre også! Denne middagen vil være et minne for livet. Det var mennesker fra hele verden der. Noen brukte å være der hver søndeg mens for andre, som oss, var det første gang. De fleste hadde hørt om Jim fra en venn som viste om en venn osv. Det var en fantastisk blanding at
utrolig mange forskjellige mennesker. En overvekt av amerikanere og franskmenn men også tyskere, italienere, grekere, australienere, chilendere med mer. Alle var kjempeimponert over vår lange reise helt fra kalde norge. Og hver gang vi fant en ny person å snakke med var det ”Oh, you are one of the Norwegian sailors!” det var nok lett å kjenne igjen våre lyse lugger.Kvelden ble sen og vi fikk mange nye venner som det bare var å kontakte uansett hva det skulle være. Vi forlot Jim med den konklusjonen at det er menneskene man møter og opplever sammen med som gjør hele reisa!
Maja
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar