Jorden Rundt - omkring

Del 2, Reisebrev 10 - Korsika

2009-06-22T13:19:00.000+02:00

Siden det har vært travle dager her på Korsika de nesten fire ukene vi har vært her, ser vi oss nødt til å legge inn et "mer bilder og litt mindre skriving-reisebrev" denne gang. Med håp om at vi får tid senere til å skrive mer om denne fantastiske øya vi har seilet rundt på de siste 4 ukene. Tomme strender, vind, azurblått hav, glassklart vann, salamandere på stiene i fjellet, sol og varmt. Den eneste lille tingen jeg kan klage på, er at det innimellom er for varmt for en nordboer som meg.

Dagene flyr avgårde og gjøremål som bading, snorkling, ankring, toppturer, svømmeturer, fotografering tar mye av vår tid. Men også de mer kjedelige gjøremålene som rydding, stuing og forflyttning av ting og tang rundt i båten tar uhorverlig mye tid!!! For ikke å snakke om all tiden vi bruker på å LETE etter ting vi har vært flink til å stue og rydde unna! Vår løsning har blitt at styrbord side av båten er Andreas sin side, mens babord side av båten er Kristine sin. Dermed kan man bare kaste over rot fra sin egen side til motsatt side dersom man mener at man ikke er ansvarlig for akkurat DEN tingen som roter akkurat der:)

De siste dagene har vi ligget i havn i Bonifacio. En liten by med ca 3000 innbyggere, og med en beliggenhet som egentlig ikke kan beskrives. Den må oppleves. Men bildene Andreas har tatt viser noe av det spektakulære ved denne sydlige tuppen av Korsika.

Historien forteller om da byen ble angrepet av Kongen av Aragorn og hersker av Sardinia på 1400-tallet hvor hele byen stengte seg inne i byens citadell og ytet stor motstand selv om de ikke hadde våpen. Bly, kokende vann og alt de kunne unnvære ble kastet over motstanderne som prøvde å klatre over de høye murenene, og etter flere måneder måtte Aragonhæren gi tapt.

Heldigvis for oss har vi måttet være her så mange dager fordi motoren har vært på sevice. Verdens beste unnskylding for å leve det behagelige havnelivet: ) Men denne gangen har vi nesten stresset mer enn vi har kost oss. Siden vi skal forlate båten snart, har vi brukt de siste dagene på å finne en oppbevaringshavn til båten for juli/august. Noe som viste seg å være en større utfordring enn vi hadde tenkt oss. Telefonsamtaer til franskmenn som kontant svarer "NO!" til spørsmålet om de snakker litt engelsk, og havnekontor som ikke er så interessert i en liten båt som ikke legger igjen 400 EURO hver natt, har gjort at vi har revet oss i håret og måttet telle til 10 mer enn en gang i løpet av de siste dagene...men nå er vi snart på vei til Roma, til ei havn som har et godt rykte på seg : )

Kristine, 22.juni 2009

Del 2: reisebrev 9 - Overfart til Korsika

2009-06-02T14:33:00.000+02:00

Del 2 – reisebrev 3: Overfart til Korsika

På Porquerolles sjekka vi været opp og ned og i mente. Tilslutt konkluderte vi at lavtrykk og høytrykk kan analyseres til man blir surrete i hodet. Vi bestemte oss for å dra så fort som mulig, med andre ord samme dag. Selv om det ikke var meldt så veldig mye vind de neste to dagene. Tid er vel det vi har nok av for tiden…

Full av optimisme og pågangsmot la vi av gårde i strålende sol og liten bris klokka 15.30 torsdag 28.juni. Livet føltes bare utrolig deilig der jeg lå på dekk i bikini og skuet mot Porqurolles-øyene som raget bak oss. Seilene var fylt av vind og vi pløyde gjennom bølgende som møtte oss. Deretter gikk sola ned og vinden døde bort. Selv med verdens fineste solnedgang bak oss, kjente jeg den lumske (men etter hvert velkjente) følelsen av sjøsyke som kom snikende. Sjøsyken kom som vanlig sammen med dønningene som gynget og vugget båten i urytmisk takt.

Da klokka var passert 22.00 hadde jeg kastet opp 2 ganger og ble beordret i seng med tom mage. Da jeg våknet til i 01-tiden satt en litt motløs Andreas under tidenes mest stjernefylte himmel og fastslo at i følge GPS’n hadde vi ikke rørt oss mange meterne siden jeg kapitulerte i 22-tida. Vi bestemte oss for å komme oss ut fra det området utenfor Porquerolles hvor havet blir betydelig mye grunnere. Der skapes de største
dønningene, og det er i disse områdene jeg ofte blir hengende over ripa og mate fiskene : )
Med motoren durende i bakgrunnen, spydde jeg enda en gang før jeg la meg igjen.

I 02-tiden hørte jeg Andreas sin stemme rope navnet mitt et sted utafor hørselsvernet jeg hadde utstyrt meg med nedenunder – ”Tid for å fylle bensin! Kom opp og styr!” Da hadde Andreas allerede nattnavigert oss unna cruiseskip og store ferger på kryss og tvers i mørket, mens jeg lå intetanende under dekk.

Alle som har vært skikkelig sjøsyk vet hvor utrolig slapp, apatisk, giddalaus og tafatt man blir av denne tilstanden. Man vil egentlig heller dø der og da, enn å måtte røre på en eneste muskel eller kroppsdel. Men det eneste som fungerer der og ta er å konsentrere seg om noe annet, slik at man glemmer hvor kvalm og borte-vekk man er. Så sto jeg der… med rorkulten i hånda og prøvde å konsentrere meg, taus, trøtt, kvalm og ganske svimmel. Da Andreas plutselig ropte: ”SE!”

De nærmeste tjue minuttene glemte jeg helt å være ør. For der. I det svarte havet. Kom et plask. Og så et til. Vi kikka over ripa og så baner av lysende morild skyte fart på kryss og tvers rundt båten. En flokk delfiner. En av seil-livets største klisjeer,
men dog – en av seil-livets flotteste opplevelser. Da jeg senere sto alene på vakt fra 04.00 om morgenen så jeg både soloppgang og mange flere delfiner. Et utrolig skue og det absolutt høydepunktet på overfarten.

Hele fredagen, 29.april, studerte Andreas andre fisker og maneter med entusiasmen som bare han har : ) Jeg derimot forholdt meg temmelig rolig, enten med rorkulten i hånda og blikket festet på kompasset og horisonten, eller liggende nede i båten for å samle krefter etter en krevende natt hvor kroppen min ikke hadde klart å holde på noe av den maten jeg hadde klart å tvinge i meg

(Da jeg opp denne teksten for Andreas for korrektur insisterte han på at lista ovr dyrearter han hadde observert i løpet av dagen måtte bli publisert i denne teksten. Så her er den:

Delfiner:
”gladdefin” - stenella coeruleoalba
”flaskenesedelfin” – tursiopus truncatus
”vanlig porpoise” – phocoena phocoena

Maneter:
”vindseilermanet” – velella velella
”kompassmanet” – chryassaora hysoscella)
”rødprikkemanet” – pelagia noctilusa

Fra tidlig på dagen fredag kunne vi se Korsika svevende i horisonten. Med høye fjell med snø(!!) på toppene. I begynnelsen føltes det veldig motiverende å se målet vårt, selv om GPS’n viste at det fortsatt var 17 timer igjen med en fart på 4,5 knop i timen. Noe vi mente ikke kunne stemme. ”sikkert no feil med GPS’n”, sa jeg…
Etter hvert som timene gikk og målet ikke føltes det spor nærmere, ble det å se de flotte fjellet mer demotiverende enn morsomme å se på.

Da den illrøde sola gikk ned i horisonten bak oss, viste GPS’n 6 timer igjen til målet. Siden vi hadde gått en del for motor den første natta da det var vindstille, hadde vi bare nok bensin til å komme oss i havn (ca 4 liter). Nå begynte vinden å dø ut og vi så et faretruende stort og mørkt lavtrykk nærme seg i nord. Vi visste fra værmeldinga at dette lavtrykket ville komme ca 05.00 om morgenen, men hadde kalkulert at vi ville være i havn før det passerte oss. Vi sto tause og observerte det store svarte som nærmet seg og vi kjente begge to på følelsen av at dette var vær vi ikke ville havne i. Kappløp med klokka med andre ord.

Jeg tok meg en tupplur nede i køye, men ble vekket ca 02.00. Da lå vi atter i mørket og duppet i bølgene, mens seilene blafret uten vind i seg og lynet slo ned og lyste opp hele himmelen nord for oss. Nervøse bestemte vi oss for å bruke av den lille bensinen vi hadde igjen, for å komme oss nærmere land. Det ble ikke sagt mange ord, der vi begge sto og stirret hardt mot lysene på land som føltes ut som om de aldri ville komme nærmere. At ikke lysanvisningene på kartet stemte overens med virkeligheten, hjalp heller ikke på stemninga om bord. Vi tenkte nok begge inni oss på hva som ville skje hvis vi nå gikk tom for bensin og ble liggende her ute uten vind og uten bensin. Kunne bare byen Calvi snart vise seg litt tydeligere!!!!

Da vi endelig følte oss litt nærmere land, heiste vi seil igjen. Måtte krysse inn i mørket pga for lite vind og den lille vinden midt imot. Typisk. Dermed tok den gjenstående strekninga flere timer, og selv om jeg tror at jeg sov sittende i cocpiten mestparten av den siste etappen var vi begge temmelig slitne da vi tilslutt mistet tålmodigheten og bestemte oss for å la det briste eller bære. Fyrte opp motoren og styrte ”straka vegen” mot havn. 04.30 kom vi i havn i Calvi, i bekmørket. Jeg var sulten som fy, kvalm, trøtt, lettet, sliten og lykkelig over å være i havn. Andreas sin tilstand klarte jeg ikke å registrere der og da, men han stupte i seng med hørselsvern og bind for øynene så fort vi lå forsvarlig fortøyd! Fantastiske kapteinen! Som må fungere for to, når jeg ikke fungerer der ute på havet. Mye ros og stjerner i boka fra meg som er mannskap på denne båten : )

Lørdag våknet vi etter noen urolige timer med søvn og skjønte at vi faktisk var på Korsika. Jeg smilte fra øre til øre, selv om jeg var trøtt som en strømpe! Det ene langsiktige målet nådd! Jess!¨

Dagen ble brukt til mer soving, prøvesmaking av den lokale villsvinskinka og osten, utforsking av byens trange gater og det historiske citadellet som rommer mange av Calvis historiske sagn. Søndag dro vi på topptur på nærmeste topp (796 m.o.h.) For å få litt oversikt og for å få rørt litt på rustne seilmuskler. På toppen av det lille fjellet, etter klatring, vandring og utforskning underveis, var vi enige – vi simpelthen elsker Korsika! Turkist hav, høye fjell, grotter og vennlige mennesker (”Og osten og skinka!” roper Andreas her ved siden av meg). Tror vi brukte halvparten av turen til å diskutere hvordan vi kan få til å bo her i perioder i årene fremover : )

Skrevet 1.juni 2009

Kristine

Del 2: Reisebrev 8 - Port St. Lois til Porqerolles

2009-06-02T13:39:00.000+02:00

Havet:

Alt kommer og alt går

Mennesker, årstider, vind

Bare havet blir, havets dønninger

Som gjentar seg selv.

Aldri det samme

Alltid det samme

Jeg dyppet fingeren i vannet og prøvde den mot tunga. Den tørre stikkende smaken var det endelige beviset. Hav. Endelig. Jeg hadde ikke helt forstått hvor jeg hadde savnet den vuggende sletten. Kanallivet har sin sjarm, men meningen bak seilelivet forsvinner i monoton motordur, evige kanaler, og for ikke å snakke om slusene.

Nå ventet den blå masse, og jeg gjorde meg klar til å kunne lytte til naturen, nyte den absolutte utsikt, og ikke minst friheten. Friheten om å kunne seile hvor jeg ville, når jeg ville, og hvordan jeg ville.

Rigge opp:

Men før vi skulle komme oss av gårde var det en del ting vi måtte fikse. Vi en grov liste med alt det vi kom på. Jo mer tid vi brukte på den jo lengre ble den. Dette er noe jeg regner med alle som har båt eller hytte har kjennskap til. Til slutt satt vi igjen med en tyvepunkts liste som inneholdt alt fra å skifte ut det elektriske anlegget til å kjøpe og installere nytt toalett. Det er utrulig hvor mye tull man kommer på når man er i nå-skal-alt-ordnes-humør.

Etter å ha gått over gjørelista med en kritisk, grov høvel satt vi igjen med med et knippe må-gjøres-oppgaver. Ta opp masta, trimme riggen, vaske båten, og fylle vann, strøm, mat og bensin. Fordelingen ble gjort på post-it-lapper og klistret på mastestøtten inne i båten. Babord side var Kristines oppgaver, og styrbord mine. Akter delen ble brukt til litt-av-hvert-sånn-ellers-som-må-gjøres. Etter vår mening et genialt system, som viser hvor mye man har gjort og hvor mye som står igjen. I tillegg får man lov og ta ned en lapp, krølle den, og kaste den hver gang man har fullført noe. Meget motiverende. Det skal dog sies at spilleregler må til for denne metoden. Etter hvert som vi kom opp med nye ting som måtte gjøres ble det fort til en til gul lappe og dermed ble bare mastestøtten gulere og gulere uavhengig av vår innsats. Ellers var det merkelig hvordan Kristines tidskrevende oppgaver vandret sakte men sikkert over til styrbord side av masten. Gjerne i kombinasjon med at jeg var på do eller på båtbutikken (de eneste to plassene jeg befant meg på foruten om båten innen den lille uken vi var i havnen).
Etter altfor mye metodetenkning satt vi i gang med friskt mot, men ting tar tid. Varme, siesta, mygg, avstand til båtbutikk, og ikke minst utvalg i båtbutikk satte begrensende kjepper i våre progresjonshjul.

Avfart:

Onsdag 20/5 var S/Y Skarven II klar for havet. Etter et kort forvell med havnen, våre midlertidige naboer og våre svenske kolleger, vendte vi våre solbrente neser mot Iles du Friol. En lang kanal leder ut fra Port St. Louis til Golfe de Fose et av middelhavets mest trafikkerte havneområder. Det fikk vi merke oss for horisonten var fylt med skip. Noen for anker i vendt med å levere av lasten, andre i 30 knop på vei inn i havn. De første timene på havet ble preget av å krysse ut av denne labyrinten mens kanal 16 var fylt med et evig virvar med meldinger på alle språk og på alle aksenter. De neste dagene tilbrakte vi langs den franske atlanterhavskysten på letning etter ledige ankringsplasser. Det var langhelg i forbindelse med Kristi Himmelfartsdag og etter mengden båter å bedømme starten på båtsesongen for franskmennene.

Etter en spennende natt utenfor Iles du Friol, med all tilgjengelig oppmerksomhet festet på en stor stein i vannet som bare så ut til å komme nærmere og nærmere ankret vi opp utenfor nydelige Cassis. Festende ungdommer som spilte trommer rundt et bål i strandkanten og de store lyskasterne som satt liv til de massive fjellsidene rundt bukten gjorde overfarten i Spurven (jolla vår) tilbake til båten i mørket (etter et fortreffelig måltid på restaurant) ekstra stemningsfullt. Videre måtte vi avbryte vårt forsøk på Porquerolles og søke nødhavn i Bandols azurblåe naturhavn. Vi fikk virkelig kjenne på middelhavets krefter. Når vinden ga seg blåste vi videre. Denne gang med retning Porquerolles.

The French Navy:

Securitè, Securitè, Securitè. This is the French navy. We will perform an underwater explosion in 5 minutes at the coordinates N 43 04 00 – E ….zzzz….. Any craft within 3000 m of this coordinate must report to the French navy immediately.

“Fikk du med dæ kordan kordinat det var, Kristine?”

”Nei… Gjorde ikkje du?”

”Nei”

”……”

”Eeeeeee. Åja…. Dæm sir sikkert meldinga igjen…”

5 min…

”Kristine!”

”Ja!”

”Ka gjør den røde firkantige tingen flytanes her ute kor det e flere hundre meter dypt?”

”Hæ? Kor?”

”Der rett forran båten…. Vi e jo på linje med den nordlige kordinaten… Det kan jo ikkje stemme.. Den plassen dæm skal sprenge vil jo være under oppsyn…..Eller??”

”Securitè, securitè, securitè. This is the French navy. We will perform an underwater explosion at position ……zzzzz…..zzz 00 – E 05 5….zzz… in 10 seconds.”

“No har vi passert den balongen Kristine, så no får vi seile som bare søren”

”10 – 9 – 8 -7 – 6 – 5 – 4 – 3 … Æ trur æ ser et stor marineskip der inne med land. – 2 -……..det e sikkert der dæm skal sprenge… - 1 – 0………………………………

Helt inne med land ser vi en diger søyle med vann stå ut av havet. På kartet ser jeg at kjegla vi passerte markerer et punkt for oceanografisk forskning. Piuhh…

Turen videre:

Når vi nærmet oss Port de Porquerolles krysset vi begge fingrene for at motoren skulle starte. Den hadde oppført seg som et troll de siste dagene og den ville bare kjøre i 3 knop eller ingenting. Etter litt mekking og kosing med den kom vi i havn og hadde 2 nydelige dager. Leide sykler og utforsket hele øya med alle hemmelighetene og pensjonistene (det var mange av dem der).

Helt siden tanken om å dra på denne turen ble født hadde vi drømt om Corsica. Corsica med fjell og hav. Corsica med ost og skinker. Corsica med ankringsbukter og strender. Derfor ble valget lett når vi skulle seile videre. Den franske kysten videre hadde vi fått sett mye av på del en av turen (høsten året før). Denne delen av kysten blir beskrevet som Cote d’Azur, og vi kunne beskrevet nettopp all vi møtte den gang som både kåte og sure.

Corsica ble valget og vi stuet, rigget og gjorde klart til lang overfart. Vi hadde nå 115 nautiske mil i åpen sjø foran oss.

Hva skjer på overfarten? Hva er det Andreas ser og hører i vannet like foran kjølen på båten midt på natta? Følg med i neste spennende reisebrev fra Kristine og Andreas.

Mvh

Andreas

Del 2: Reisebrev 7 - siste etappe før Middelhavet

2009-05-27T23:03:00.000+02:00

Så sto vi der. På hektiske Gardemoen. Så på hverandre med slitne øyne, men med stjerner i blikket. Etter 4 måneder arbeidende i hver sin by. Med mest mulig jobbing og minst mulig bruk av penger. Fulle av tanker, forventninger, drømmer og planer. Fra å ha hatt avstandsforhold skulle vi nå plutselig være kjærester og være sammen 24 timer i døgnet de neste månedene. Og ikke bare det, vi skulle bo på 12 vuggende kvadratmeter. Det var vår felles drøm. Det var planen vi satte til liv for 10 måneder siden. Nå skulle ferden fortsette.Vi satte oss smilende på flyet til Paris, med retning mot målet vårt… Middelhavet!

Vi bevilget oss 3 deilige dager i Paris, boende i nydelige Mont Matre. Syntes at vi selv hadde fortjent det, og skjønte at så fort vi kom til båten var det flust av ting som måtte gjøres – og absolutt ingen tid til å slappe og sløve. Så vi nøt Paris i fulle drag. Andreas, som kom rett fra intense og hektiske kurs- og jobbuker i Tromsø, fikk lov til å summe seg før nye arbeidsoppgaver sto for tur.

I Montchanin ble det et gledelig gjensyn med båten. Vårt hjem! Andreas strålte over at den nye propellen passet, mens jeg tittet apatisk rundt meg på alle ting som skulle stues og få plass i vår lille leilighet. Ikke for ingenting at jeg det siste året har hatt angst for å få nye ting:) Når man bruker stor del av tiden sin på å finne plass til de tingene man allerede har, er det ikke rart man får litt noia av det kjøpehysteriet man lever i til daglig. Jeg bare klyper meg i armen, for å memorisere følelsen. Slik at når jeg er tilbake i den norske hverdagen igjen og alt er som ”vanlig”, husker jeg forhåpentligvis følelsen av å ikke trenge og ha behov for så innmari mange ting hele tiden. Så kanskje jeg klarer å leve uten å kjøpe så mange ting i framtida også…

Vi dro av gårde og fikk gjort unna Canal du Centre. I motsetning til sist vi fartet rundt på samme kanal, var det nå varmen som var det største problemet. Å komme rett fra norsk april , og ikke minst TROMSØs april, til 25 grader og sol og dusinvis med sluser. Det var litt i meste laget for oss nordlendinger. En annen, veldig hyggelig ting, var at det at kanalen nå var fylt til randen av skandinavere. Da vi på sist tur knapt så snurten av hekken på en dansk Cabin Cruiser langt inn i Tyskland, traff vi nå likesinnede dansker og svensker bak hver en sving. Svenskene Bosse og Agnetha og danskene Helge og Anne Lise ga oss, i tillegg til fortreffelig selskap, gode mattips og nyttige råd for våre videre eskapader.

Etter et kort dagsbesøk i fantastiske Lyon fortsatte ferden ut på den siste kanalen før middelhavet – RHONE. Her fant vi Hermitage – et berømt vindistrikt. Hermitage var et av stoppestedene vi hadde fått anbefalt, og sagnet forteller om en korsfarer som etter mange års tjeneste i krigen mot araberne i det hellige landet, søkte tilflukt på en av de små toppene langs Rhone. Der tilbrakte han resten av sine dager, med vindyrking og levde sine siste år som eremitt. Derfor kalles vinen og distriktet den dag i dag, Hermitage.

Vi leide sykler og gjorde Hermitage-området rundt! Vi syklet opp på toppene på begge sider av kanalen, blant vinmarker og ruiner av gamle vakttårn. Føltes nesten som om vi syklet rundt i landskapet i ”Ringenes herre”J Fikk oppleve å dra på vinsteder og prøvesmake ulike viner, men det mest utrolige av alt i Hermitage var SJOKOLADEfabrikken! Vi hadde hørt om den, men ikke helt trodd på det

svenskene fortalte: at man kunne smake så mye sjokolade man bare ville der….yea, right…. Dette måtte oppleves. Vi trippet forsiktig inn døra til det store huset midt i byen , som luktet sjokolade lang vei. Og jo da, ganske riktig. Innimellom alle hyllene med sjokolade og konfekt i alle varianter, sto det skåler fylt med nydelige, underfundige og deilige sjokoladebiter som man kunne smake så mye man ville av. Eneste avbrytelsen i vår ekstatiske sjokoladerus kom i form av at en av de ansatte kom bort og lurte på om vi ville ha litt varm sjokolade – gratis det også selvfølgeli!!! Spiste sjokolade til vi var svimle, øre i hodet og litt kvalme før vi tuslet ut derifra med en hel pose med nyinnkjøpt sjokolade. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme Hermitage med det første;)

Resten av turen nedover Rhone foregikk i mer eller mindre slalomformasjon siden Andreas til stadighet var opptatt av å ta bilde av eller kikke i kikkert på et gammelt slott, borg eller ruin på en eller annen fjelltopp. Rhonedalen er et sted hvor du ikke kan snu deg uten å se historiske ruiner. Landskapet er formet av enorme mengder gammel historie som strekker seg fra romernes tid til tempelriddernes og korsfarernes tid. Byer som Avignon er et annet eksempel på forhistorien sin storhet. Her ser du fantastiske byggverk og broer etter at Vatikanstaten ble flyttet hit fra Roma i en periode hvor det var uroligheter i Roma.

På slutten av kanalferden kom det regn. Regn, regn, regn. Og sluser som ikke fungerte. Mye venting. Da kjente jeg skikkelig på at dette er siste gangen jeg ferdes på kanalene. Skal båten hjem igjen, ja da seiler vi rundt! Uansett hvor sjøsyk jeg blir av dønninger!

16.mai var dagen da vi eeeeeendelig nådde middelhavet og Port st. Louis. Og for en timing!!!! Et svensk par syklet tilfeldigvis forbi da vi skulle legge til i havna og de kom senere forbi for å høre om vi ville være med å se Melodi Grand Prix på en lokal bar. Stor ståhei og norsk seier! Det er fantastisk å være norsk i utlandet på sånne kvelder!!! og ikke så verst når du våkner morgenen etter og skjønner at det er søndag, det er 17.mai, det er sol, 25 grader, blått hav og palmer bortover kaia hvor du ligger fortøyd. Nå er vi her….

Kristine

Reisebrev 6:siste etappe - Marocco, Afrika

2008-12-11T20:16:00.000+01:00

20. november, etter en natt på flyplassen i Marseille, satt vi på flyet som tok oss fra Frankrike, over kysten av Spania, over Gibraltar og til et nytt kontinent; Afrika.
Vi gikk ut av flyet i Agadir, sør i Marocco, som på en annen planet. Lufta var varm, overalt var det sand og mange nye mennesker. Etter hvert ble vi møtt av franskmannen Yan og maroccaneren Abdullah fra ”Marocco Surf Trip.” De tok oss med gjennom den travle byen agadir og videre nordover til Aourir (også kjent som Banana Village). Denne koselige lille landsbyen, hvor det ikke fantes andre turister enn oss, skulle bli vårt hjem de neste 3.5 ukene.
Framme på surfecampen møtte vi de andre som bodde der: Cyril, Joan og Julian som alle var fra Frankrike. Også fikk vi omvisning i huset, alt i tradisjonell maroccansk stil med glitter på veggene, tepper med mønstre i alle farger og mat i tangine (leirkrukker med høyt lokk).

Surf
Den første uka skulle vise seg å bli tøff, for med surfing tidlig på morgenen, hjem for å spise lunsj for så å dra ut å surfe helt til solnedgang, merkes godt på kropper som har vært på kanalferd i 2 mnd. Men, herregud, så fantastisk! Vi startet helt fra skrætsj med øving i sanda før vi dro med oss surfebrettene ut i Atlanterhavet og dets herlige bølger. Cyril var en god læremester som, med de få engelske ordene han kunne, viste oss veien til bølgenes hemmeligheter: ”Look the wave, paddel, paddel and stand up!” etter hvert som vi ble flinkere fikk vi nye oppgaver som å svinge, ta i vannet eller gjøre noen dansesteg.
Denne delen av Marocco er kjent over hele verden for bra surf, så uansett hvilken strand du er på kan du være siker på å møte andre surfere. Men med strender som strekker seg milevis langs hele kysten har vi aldri hatt følelsen av at det er trangt om plassen.

Landet
Ellers er Marocco et land med kontraster; fattige som bor i uferdige skur på en side, og Saudiarabias utenriksminister som har sperret av et digert område med lang strandsone hvor han har bygget seg et palass. Kongen skal vist og være litt krass, han raserte for eksempel et helt boligområde hvor fattige hadde slått seg ned fordi de ikke betalte ham. Men når så skal sies skal han være en mye bedre konge enn den forrige med tanke på kvinners rettigheter i samfunnet.
Uka før vi kom hadde det regnet så de små buskene i fjellene var grønne. Men nå er det tørt igjen. Når man følger veien ned til hovedgaten og det blåser eller kjører biler forbi, virvles alt støvet og sanden opp og lager sandstorm.
Det er også en god del søppel rundt omkring. Ikke noe kildesortering her i gården, men man kaster heller søppelet akkurat der det passer en. Og glassflasker skal helst knuses på stranden. Men gutta på ”Marocco Surf Trip” har valgt å kjøre alt søppelet til en enslig konteiner som står i Agadir. De arrangerte også en ”rydd stranda for søppel” dag, etter at elva hadde brakt med seg tonnevis av plastikk da det regnet.
For at du bedre kan skjønne landskapet her, kan det sies at filmer som ”Babel”, og andre som skal være fra midtøsten, er spilt inn i Marocco.

Menneskene
Menneskene har vi opplevd som vennlige. Da vi ikke er på en turistplass er det heller ingen som hele tiden vil prakke på oss ting eller presse opp prisene. Men de er heller ikke vant til å se lyse tuster som vandrer i gatene og er veldig nysgjerrige. Ungene fniser og ler mens de peker og roper ”Bonjour madame.” Damene i sine flotte fargerige sjal, blir forbauset og smiler mens de klapper oss på skuldrene når vi sier ”salam alikum” som er et slags ”god dag” på arabisk. Men eldre menn her i landet er en rase for seg selv. Det virker rett og slett som de ikke har så mye å ta seg til for de sitter, står og ligger rundt omkring og overalt. De henger på kafé, sitter på huk i buskene og hvis man ser seg omkring på stranden, merker du fort hoder som stikker opp bak steiner og lignende. Titt og ofte blir vi bedt hjem på couscous, og mange er interesserte i å følge oss hjem. Da er jeg og Kristine glad for å være Andreas’ to koner.

”ID”
Akkurat nå er det en stor muslimsk høytid: ”ID”. Det merkes godt!
Dagene før festen har vært veldig kaotiske, folk skal klargjøre alt, handle inn, lage kostymer osv. Og så skal hver familie skaffe seg en bra sau eller geit. Så her i Aourir har det vært et digert saue- og geitemarket. Dyrene trilles rundt i trillrbårer, stappes i bagasjerom eller leies rundt i band. Og når festdagen er der, blir de alle drept ved soloppgang som offer til Allah. Tradisjonen er at familien tar en del av kjøttet, mens en annen del gis bort til fattige.
Da vi gikk nedover den uvanlig stille gata den morgenen rant det bekker av blod i sanda og hele landsbyen luktet rett og slett varm, dau sau. De daglige bønneropene om Allah og profeten Mohammed er vi blitt vant til, men denne dagen tok mannen i mikrofonen helt av. Og da vi gikk hjem etter en rolig dag på stranda, med kun et par menn sittende å gjøre vi vet ikke hva bakom steinene, hørte vi tromming i det fjerne. Et stykke lengre opp i gata ble vi møtt av en enda verre ”dau sau” lukt enn tidligere. Nå hadde alle ungguttene i landsbyen sydd bukser, gensere og parykker av de rykende ferske dyreskinnene. De var rødmalt i ansiktet og bar beina til dyrene i nevene. Da de så oss kom de nærmere og begynte å slå oss på ryggen med de døde beina. Etterpå ville de ta oss i hendene med sine blodrøde hender og spurte etter penger. Helt nært de unge guttene var lukten av død intens og vi kunne se blod og kjøtt på innsiden av skinnene som de bar rett mot de nakne kroppene sine. Og i grøfta sto lam og killinger og brekte sårt av full hals mens de så restene av sine kjære bli brukt som morsomme kostymer.

Andre opplevelser
Vi har opplevd forskjellig natur i landet, fra strender, klipper, fjell, daler, elv og til og med fjell med snø i det fjerne.
En dag tok vi turen i en overfylt ulovlig drosje til ”Paradise Vally.” Dalen fikk dette navnet av hippier som bosatte seg her for rundt 50-60 år siden. Plassen er uvanlig frodig pga. ei elv som renner gjennom, og det er utrolig vakkert med høye fjell på hver side som speiler seg i de mange kulpene som dannes av elvevannet. Vi følte oss som i paradis da vi vandret langs elvebredden og spiste lunsj på et svaberg i selskap med et ensomt esel.
En annen morgen sto vi opp grytidlig og kjørte av gårde 06:00 mot nord og den lille fiskelandsbyen, Imsouane, så langt det vakreste stedet jeg har vært i i Marocco. Klipper og strender om hverandre og små jordfargede hus som klynget seg sammen på toppen. Og det beste av alt; fantastisk surf!

Det å være på marked i Marocco er et ”must”. På arabisk kaller de det ”souk” og vi dro på souken i Agadir.

Et enormt marked hvor du kan kjøpe absolutt alt mellom himmel og jord; krydder, urter, instrumenter, klær, oljer, dyr, fugler, stoff med mer. Her kjøpte gutta på surfecampen to kameleoner som har vært til stor glede for alle. Vi har laget ”hus” til de på taket. Det består av en balje som vi har plantet en busk i. her trives kameleonene godt, men får seg, i ny og ne, en klatretur på oss.
Vi har også fått oppleve en internasjonal surfekonkurranse for ungdommer fra 16-18 år. Utøverne var fra Marocco, Spania, Frankrike, Italia, Tyskland og Holland. De var utrolig flinke og stemningen på stranda var topp.
Ellers har vi vært på Hammam, som er tradisjonell marokkansk badstu. Hvor kvinner og menn er i atskilte avdelinger. Mens jeg og Kristine følte oss litt malplasserte og bortkomne blant marokkanske skrubende og vaskende damer (som sikkert aldri hadde sett turister der før), hadde Andreas en helt annen opplevelse. Han kom mørbanket ut etter at surfeguttene hadde motivert han til å få marokkansk massasje/kiropraktorbehandlingJ
Seks km. Nord for Aourir ligger den litt mer turistifiserte landsbyen, Tagazout. Her bor de fleste surferne og turistene som vil surfe. Stemningen er god og vi siklet i mange av surfebutikkene der. Dette er også en gammel hippi-landsby, noe som henger igjen når man vandrer i gatene. Det er trist å tenke på planene som legges om å bygge hoteller langs strendene hvor det nå knapt kun finnes én kafé.

Så for framtiden håper vi at de, i stedet for å bygge ut svære hotell-komplekser, vil konsentrere seg om å organisere og få satt i gang en ordentlig søppelplass.

Nå nærmer denne lange reisen seg en slutt. Og vi vil, om ikke lenge, befinne oss i hjemlandet, Norge. Selv om vi kommer hjem fattig når det gjelder penger, så kommer vi hjem utrolig mye rikere på opplevelser, kunnskap og minner.

Maja

Reisebrev 5: Backpackere paa den franske riviera

2008-12-10T20:45:00.000+01:00

Da vi skulle pakke var det tid for vurdering av hver minste lille ting som skulle ha plass i sekken: ”ska æ ta med den her? Hmmmm….da har æ ikkje plass til den…..hmmmm…Enn den da? Treng æ den hjemme?...hmmm, ahhh! Har ikkje plass!!!!!!! osv…”
Etterpå var det vasking av båten og alle dens kriker og kroker. Til slutt lå båten igjen med presenning over seg, og vi satt utslitte på togstasjonen i Montchanin og ventet på toget til Lyon. Skjønte fort at vi har hatt det skikkelig bra de månedene vi har hatt med oss alt vi trengte i båten. Nå var vi plutselig backpackere og drasset rundt på alt for mye bagasje: opp trapper, ned trapper, på toget, av toget, inn på kiosken, ut av kiosken, til billettluka, ut og inn av dører og rundt omkring overalt.

Da vi kom til Lyon ventet Inger Mari, mamma til Andreas, på oss der. Åh! Så godt å se noen hjemmefra igjen! Nå var vi plutselig fire personer som trengte et sted å sove for natten og Andreas lanserte raskt ”baseprinsippet”. Det vil si at man lager base med all bagasjen og en står igjen og passer på, mens resten av gruppa kan springe rundt bagasjeløs for å finne ut det som trengs. Fant tilslutt et sted å sove, og alle slitne, skitne båtfolk fikk tatt seg et langt bad på hotellet! Himmelsk å sove i stor seng, dusje så mye man bare orket i varmt vann og ha toalettet i rommet ved siden av!

Ble ikke lenge i Lyon. Etter litt fram og tilbake, mens det høljregnet ute, bestemte vi oss for å dra videre sørover. Dermed sto vi opp grytidlig onsdag 12.november for å ta toget til NICE. Hadde bestilt billig bosted i Nice og vi var sånn passelig skeptisk alle mann da vi virret rundt i denne bråkete byen på leit etter adressen vi hadde fått oppgitt. Ble skikkelig positivt overrasket da vi kom til bostedet som viste det seg å være en privat leilighet, hvor en dame med verdens søteste, lille hund, leide ut noen av rommene i leiligheta. Hadde dette som base helt til søndag og utforsket Nice og områdene rundt disse dagene. Deilig å endelig se Middelhavet og høre bølgebruset fra stranda. Dette Middelhavet som vi hadde pratet så mye om underveis og drømt om på de lengste, kjedeligste dagene på kanalene.

Vi var heldige som hadde Inger Mari med disse dagene, siden vi selv var helt grønne på hva som burde oppleves og sees her. Hun hadde vært her på interrail som ung, og fikk vist oss de stedene vi aldri selv hadde kommet på å dra til, for eksempel nydelige Antibes med Picassomuseet og trange, koselige gater og restauranter. Ellers var vi på høyden i Nice og så kirkegården der i tillegg til en helt utrolig solnedgang. En dag da vi var på vei ned til stranda i Nice var det plutselig masse oppstyr med dusinvis av politibiler, mengder av sikkerhetsfolk og veisperringer. Vi skjønte ingenting, men hadde ikke så mye annet valg enn å vente ved veisperringen. Etter en liten stund dukket plutselig den franske presidenten Sarkozy opp i et mylder av pressefolk og fotografer. Han passerte rett ved siden av oss, så nært at vi kunne strukket ut hånda og tatt borti han. Var litt for forfjamset til det akkurat der og da, men det var en morsom opplevelse likevel.

Etter at Inger Mari var dratt videre på sin interrail tok vi en dagstur til Monaco, men skjønte fort at vi ikke passet helt inn der. Her var det enorme luksusbåter, Louise Vitton – vesker, formel 1 biler, og mennesker som så ut som de var tatt rett ut av eksklusive reklamekataloger.
Valgte å reise videre fra Nice og satt oss på toget i retning vest til en liten by ved navn Frejus. Den ligger like ved mer kjente St.Tropez. Her måtte vi drasse all bagasjen vår langt av gårde på leit etter et herberge vi hadde funnet på internett. Da vi endelig fant det var det verdt alt slitet, for her fant vi et herberge (Auberge de Jeunesse Frejus) som var kåret til et av verdens ti beste youth hostels i hele verden og vi var de eneste gjestene!!!!!

Nøt 3 deilige dager i Frejus, som tidligere har vært en gammel romersk havneby. Var blant annet på en lang tur langs strandlinja fra St. Raphael til Agay. Med røde høye klipper, solnedgang, bading i middelhavet (endelig!) og lunsj bestående av oliven, soltørkede tomater, cherrytomater, fikenbrød, skinke, mozzarella ost, hvitvin og appelsinjuice var det ingen klaging å høre fra noen av turdeltakerneJ

Onsdag la vi av gårde igjen, denne gang med buss til Marseille. Viste seg at det ble billigst å reise rett til flyplassen hvor vi skulle med fly til Marokko dagen etter. Dermed fikk vi nesten et helt døgn på flyplassen i Marseille. Tida brukte vi til å gjøre sport i å få mest mulig ut av de 23 euroene vi hadde igjen, i tillegg til å pakke om bager og ryggsekker for å tilfredstille Ryanair sine strenge vektkrav. Bestemte oss for å sove på noen benker på flyplassen for å spare penger, så vi rigget oss skikkelig til med sovepose, ørepropper, ipod, lua trukket ned i øynene og sov som små barn hele gjengen.

Dagen etter, da vi skulle med flyet til Marokko, så vi ganske så morsomme ut. For å komme under Ryanair sitt krav om max 15 kg bagasje og max 10 kg håndbagasje, hadde vi kledt på oss alt vi ikke kunne ha i bagasjen pga vektenJ Jakken, eller rettere sagt jakkene Andreas hadde på seg, veide ca 12-13 kg siden han hadde fylt den med bøker og andre tunge ting. Han så rett og slett ganske tjukk ut der han sto i skranken for å veie bagasjen… Vi kom oss gjennom Ryanairs smale nåløye med et nødskrik og pustet lettet ut da vi satt på flyet. Spent på et nytt og ukjent kontinent som ventet på oss.

Reisebrev 4: Tingenes iboende faenskap eller skjebne?

2008-12-10T20:11:00.000+01:00

Siden vi engang tok ned masten i Lübeck har hele vår reise og videre vår skjebne belaget seg på en 8 hk Yamaha utenbordsmotor. Denne dingsen som tidligere har hengt og slengt bakpå Skarven er utviklet for små plastbåter på tur til og tur fra fiskeplassen. Bruksanvisningen tilsier videre at den skal ha service hver hundrede time og påpeker også at denne servicen skal utføres av et autorisert yamahakontor, med autoriserte yamahareperatører, som kjører selv autoriserte yamahamotorer, og kler seg i autoriserte yamaha t-skjorter. Fra begynnelse til Paris hadde vi brukt en måned og motoren hadde i gjennomsnitt gått fra 5 til 14 timer om dagen, la oss for enkelhets skyld si 10 timer pr dag. Dette vil etter en måned tilsi 300 timer med gange. Det begynte altså å bli på høy tid med en overhaling. Særlig med tanke på at den hadde putret urovekkende over de siste kilometrene inn til Paris, men da var som Maja tidligere har nevnt vår oppmerksomhet plantet andre steder. Paris er jo Paris, og lite viste vi om skjebnen som ventet oss.

Notre Dame var et fantastisk skue fra båten på vei inn i Paris og var et selvfølgelig stopp på en av våre mange sightseeingturer. Katedralen forandrer totalt utseende ut i fra hvilken vinkel man ser den fra. Den er unik på tross av det ser ut som det finnes en Notre Dame i hvert tettsted i hele Frankrike. Fra kirken gikk turen opp i Eiffeltårnet. Vi, som ikke hadde vært der før ble på bakken overveldet av størrelsen på metallstrukturen, for så å oppleve at det ser enda høyere ut fra toppen. Om noen ikke har vært der og har tenkt å dra dit foreslår jeg å bruke siste dagen. Hvorfor? Når man står i toppen av tårnet får man en utrolig oversikt over byen og da kan det være morsomt å prøve å finne hvor man har vært og hvilke severdigheter som er hvor. Triumfbuen er ikke det vanskeligste å finne, men blikket vårt gled opp og til høyre der det stivnet på en haug i det fjerne. Gjennom luften gled ekkoet av nostalgisk trekkspillmusikk, og minner om kort svart lugg, store svarte øyne, rød lebestift, en reisende hagenisse, kjærlighet og glede. Maja kom først på navnet: Ameli og Monte Matre som ble neste stopp på reisen. ”Haugen” er en kontrast til det moderne og pulserende Paris der den ligger kledd i gamle kafeer, folkemusikk, livsnyetere, kirker og ikke minst kunstnere. Etter en drøy runde endte vi ved kirken på toppen der en nydelig solnedgang med profil av tårnet akkompagnert med skjør nonnesang. Forurensningen over byen gjorde fargene intense. Minnet mitt gjorde et stort hopp tilbake til første og siste gang jeg var på Hawkclub i Tromsø, i etagen over Rogers for dere som er så gammel at dere husker denne plassen, og en drikk med navnet Tequilla Sunrise. Har du sett fargene forstår du. Må vel kanskje også nevne vakten i kirken som passet på at man ikke bråkte eller tok bilder ved å rope: ”Silence!” hver femte sekkund mens det så ut som om øynene skulle trille ut av skallen hans. For en dag. For en opplevelse, men noe manglet: MAT, og det kjente vi nå. Knurrrrr og roirrrrrr! Etter få strakser satt vi godt plasert i en gammel restaurant med rødvin, brød, pølse, salat, og en stor gryte med smeltet ost for oss. Ostefondy! Yess! Endelig! Jeg blir en dag i dag rørt til tårer av tanken på en stor gryte fylt til randen av deilig, smeltet, fransk ost. Gledestårer, men også sorg fordi jeg måtte leve 27 år av livet mitt før jeg fikk oppleve dette.

Før vi forlot Paris noen dager senere rakk vi å vaske klær, betale vignetten, fylt bensin, og ta en heidundrene fest med tromsøværingene Marius og Inga som stakk innom. Neste by var Monet-sur-loing. En nydelig middelalderby med elver, bruer, tårn, bymur, og en følelse av tid som har stått stille. Denne landsbyen markerer slutten på Seine og begynnelsen på Canal du Loing som går over til Canal-de-Briare, Canal-lateral-à-la-Loire, og Canal-du-centre som ender i Rhône, motorveien til middelhavet. På grunn av en rekke omveier nedover Europa, div motortrøbbel og mye monoton natur og ikke minst monoton motorlyd begynte kanalsulten å bli mettet, men over de neste dagene forsto vi mer av alle loveord, engasjerte kanalfarere og lidenskapelige bøker. Over de neste dagene fikk vi oppfylt alle de forhåpninger vi hadde dannet oss på lange kryss nedover Skandinavia. Ost, vin, slott, kirker, festninger, vinmarker, mer vinmarker, mer ost, geitost faktisk, og ikke minst personlighet ved slusene som nå var manuelle og styrt av en rekke fargerike slusemenn. De kjørte fra sluse til sluse og sveivet og åpnet og lukket og fylte og åpnet og lukket igjen for oss. Når jeg sier ”for oss”, mener jeg bare for oss. For de neste dagene så vi ikke snutten til andre kanalfarere. Et tegn på at sesongen var på hell og dette fikk vi merke på været. Regn, regn, sol, regn, regn, tåke, frost?, regn, sol. Kaldt om morgenene og mørkt om kvelden. Vår dypeste takknemlighet går til Berit og Frank som på grunn av uforbeholden generøsitet og en iherdig strikking har gjort våre føtter varme, hoder lune og finger myke.

Et sted vi stoppet ved kanalen var en festningsby på toppen av et lite fjell omringet av vinåkrer. Sancerre var på et punkt den sikreste festningen i Frankrike og da befolkningen gjorde et protestantisk opprør mot kirken tok det staten nesten et helt år å ta byen tilbake. Dette var en sann perle og om man liker hvitvin, geitost, slott, festninger, historie, og en eutentisk opplevelse er dette plassen. En annen plass å nevne er Briare med sin unike kanalbru bygd av mr Eifel selv. Montargis med sine mange kanaler og elver. Charite-sur-Loire med sin eldgamle kirke og historie om en glemt sekt, et tidligere pilgrimssentrum, og faktisk stedet der Jeane d’Ark lidet sitt første store tap. Byen er et absolutt ”must” for historie- og skattejegere.

Montchanin er navnet jeg i dag husker uten å henvende meg til notatene. Dette kommer ikke av den nydelige eplekaka Kristine trylla ut av heklelua si elller den deilige vaniljeisen som fulgte etter. Heller ikke av ciderflaskene vi kosa oss med utpå kvellinga og det faktum at vi hadde tatt vår siste sluse opp, det faktum at nå bar det ned mot middelhavet. Byen representerte et vendepunkt, et komma i midten av setningen, men kommaet passerte kun etterfulgt av et rungende punktum med fjorten utropstegn. Det var ved slusen Med 4 vi forseglet vår sjebne. Båten gled stille gjennom vannet. Slusen nærmet seg. Litt gass, litt fart, så litt revers, litt brems. ”Nei! Litt for mye fart”, tenkte jeg i mitt stille sinn. Vi glir inn i slusen. Mer revers, ingen respons. Mer revers, fortsatt ingen respons. Hva er galt? Mototen går, den er i gir, men jeg har ingen kraft. Undringen gir seg. Rynkene i panna slettes ut. Kjeven slapper av, og munnen åpnes på gløtt. Stivt blikk. Hviskende stemme: ”Propellen”! ----pausering-.

Jeg rykket motoren ut av vannet og min misstanke ble straks bekreftet. Propellen på utenbordsmotoren hadde falt av. Det eneste jeg klarte å uttrykke var misstroisk latter og ”Det hær e grunnen til at æ ikkje trur på jesus!” Verken religion eller håndspålegning kunne redde oss nå. Å finne en spesiell propell til en spesiell type båtmotor i det franske innland var ikke et oppdrag jeg hadde tenkt å begi meg utpå. Det fristet heller ikke noe særlig å dykke 5 meter ned i det gjørmete kalde vannet for å rote rundt i bottenmudderet som har samlet seg opp i de 500 årene kanalen har vært i bruk. Konklusjonen var klar: Kanalferden var over!

Gjennom god hjelp av engasjerte slusemenn kom vi i kontakt med en engelskmann som hadde en liten havn i nærheten. Hele skokken var aktiv i transporten av båten tilbake til havnen som vi hadde passert 4 km før. Engelskmannen heter Jeff, er fanatisk opptatt av motorer og lite interessert om å prate om så mye annet, og i hvert fall ikke jenter. En snål skrue, men vi merket fort at vi kunne stole på ham. Vi fant også ut at dette faktisk den siste liggelige havnen før nedre del av Rhone da vannstanden i denne elva er meget uregelmessig. Så gjennsto bare vasking, rydding, og pakking.

Reisebrev 3: Veien til Frankrike

2008-10-21T17:53:00.000+02:00

Vi tøffet oss gjennom Tyskland og landets mange enger og åkre som er plassert så fint på begge sider av kanalene. Neste stasjon var Nederland, men først tok vi avskjed med Tyskland i Dorsten hvor vi undte oss et kafe besøk med crepes til dessert.

videre bar ferden ut på den store Rihn, det er mulig å følge denne elva hele vegen til sør i Tyskland og inn i Frankrike, men det er motsrøms. Så med en utenbordsmotor på 8 hk hadde vi ikke kommet langt. Vi valgte i stedet veien innom Nederland og Belgia.

Første stoppested ble Nijmegen. Det hadde regnet og blåst hele dagen, så da vi kom fram feiret vi med å handle matvarer og gå på kino! Det fantastiske med NL er at de ikke dubber filmene som i Tyskland og Frankrike, men i stedet har de et kvarters pause midt i filmen!

Videre sørover i NL hadde vi mye motstrøms og motvind (noe som merkverdig har fulgt oss hele turen). Til tider gikk vi hele 3 km/t!! Veldig frustrerende, så vi vurderte å bare ligge å vente på bedre vær, men bestemte oss etter råd, innad bland mannskapet, for å fortsette.

Siste by i NL var Maastricht som ligger helt sørvest på grensen til Belgia. Her hadde Andreas en kulturell guidet tur til glede for meg og Kristine.

Og pluttselig en dag nyttet det ikke med tysk eller engelsk lengre. Vi var kommet til Belgia.

Det var bare å finne fram fransk-norsk ordboka og pugge gamle gloser, for nå måtte slusene kalles opp over VHF på fransk.

Starten av Belgia var mye industri, tung industri og atomkraftverk. Til tider var vi engstelig for hvilke utvekster og abnormaliteter denne strålingen kunne fororsake. Men desverre kan ikke dette besvares før de senere generasjoner.

Vi gikk gjennom en enorm by, Liége, og videre til en litt mindre og koselig by, Namur. På veien hit var det fantastisk natur med klipper, huleganger og ivrige klatrere.

Men når stemningen var på topp var det som om noen vippet den over kanten slik at vi med et brak traff bakken.. Jeg, som skulle til Paris neste dag, sparng glad og lykkelig til tog-stasjonen for å kjøpe billett. Da mannen bak skranken fortalte på dårlig engelsk at hele Belgia gikk inn i togsreik neste dag, og jeg spurte om det ikke fantes noen annen måte, men han svarte at bussene også kom til å streike og virket ganske fornøyd, ble jeg skikkelig lei meg. Verre ble det da jeg gikk å fortalte det til Andreas og Kristine. For Andreas hadde funnet ut at kanal de l'Est, som vi skulle følge sørover, var stengt helt til desember!! Stemningen i båten var laber..

Men utfallet, etter mange frustrasjoner, ble ikke så verst allikevel. Vi måtte endre reiseruta slik at vi gikk innom Paris, som etter stort inntak av Belgisk sjokolade virket kjempeflott. Og min reise til Paris neste dag endte med taxi til Frankrike og utalige forskjellige tog inn til hovedstaden.

Nå fikk vi alle litt alene-/kjærestetid. Kristine og Andreas fortsatte reisen til Frankrike og jeg møtte Joar i Paris.

Vi møttes alle fire i Valenciennes hvor Joar fikk være med på litt kanalfart, slusing og grunnstøting. I denne byen fikk vi oss også turens hittil beste latter. Vi gikk i en park og solen skinte, så kom vi til en dam med flere ender og svaner. Så får jeg øye på en and som ser litt annerledes ut enn de andre. Jeg roper bort til de andre. Da anda kommer nermere ser vi at den har en diger hårmanke, akkurat som en parykk! Dette utløser en enorm latter i oss alle. Og vi ser på hverandre, på anda, for så å se tilbake og holder på å knekke sammen. Andreas fikk bilder i hodet sitt av at anda hadde personlighet og hadde strevd skikkelig med å skaffe seg en så fin parykk, at den nettop hadde speilet seg i vannet og fiksa håret! Jo mer vi tengte i denne retningen, jo mer lo vi. Så latterkrampen og anda ser dere på bildene.

Etter Valenciennes var Joars høstferie over og vi dro sørover.

På turen mot Paris måtte vi dra gjennom en tunnell som ble laget av selveste Napoleon. Det var mørkt og kaldt og varte i nesten to timer. Men det er fantastisk å tenke på at noe som ble bygget for så lenge siden fortsatt brukes aktivt den dag i dag.

Nå var også kanalene smalere og slusene automatisk. Så vi følte oss som Gud da vi, med en fjernkontroll, fikk slusene til å klargjøre seg bare for oss.

Så kom vi til Paris. innkjøringen til bydelen la Defence etter solnedgang var fantastisk. Foran oss var alle lysene fra skyskrapere, biler osv. Og bak oss lyset fra den største, gule månen noen av oss noen gang hadde sett. Vi følte oss som i en film.

Neste morgen tøffet vi inn til sentrum og Bastille. På vegen gikk vi rett forbi Eifeltårnet, Louvre, Frihetsgudinnen, Notre Dame mm. Vi kom oss i havn og fikk dusjet før vi spankulerte ut i Paris gater. Turen gikk innom Louvre hvor jeg og Andreas ivrig fulgte spor fra Dan Browns roman "Da Vinci Koden" og måtte hviske siden Kristine var midt i boken. Louvre inneholdt MANGE inntrykk og man må nok bruke en uke for å få sett alt, men vi fikk med oss Mona Lisa og en rekke andre skulpturer og malerier.

Videre har vi fått med oss mye annet kulturelt som triumfbuen, Champs Elysees, moulin rouge og Montmartre (som anbefales et besøk).

Andreas kom til å huske en avisartikkel han leste for noen år tilbake om en Amerikansk professor som flyttet til Paris og startet med å servere middag for alle som ville hver søndag. Så vi søkte på internett og tok kontakt. Jim Hayenes var nå noen og 70 år gammel og bodde sør i Paris og vi var hjertelig velkommen, det kom ca 50 andre også! Denne middagen vil være et minne for livet. Det var mennesker fra hele verden der. Noen brukte å være der hver søndeg mens for andre, som oss, var det første gang. De fleste hadde hørt om Jim fra en venn som viste om en venn osv. Det var en fantastisk blanding at utrolig mange forskjellige mennesker. En overvekt av amerikanere og franskmenn men også tyskere, italienere, grekere, australienere, chilendere med mer. Alle var kjempeimponert over vår lange reise helt fra kalde norge. Og hver gang vi fant en ny person å snakke med var det ”Oh, you are one of the Norwegian sailors!” det var nok lett å kjenne igjen våre lyse lugger.
Kvelden ble sen og vi fikk mange nye venner som det bare var å kontakte uansett hva det skulle være. Vi forlot Jim med den konklusjonen at det er menneskene man møter og opplever sammen med som gjør hele reisa!

Maja

Reisebrev 2: Fra havet til kanalene

2008-09-23T14:26:00.000+02:00

København ble vårt hjem i nesten en uke. Med Tivolibesøk, byturer og med åpenhjertige og humørfylte mennesker var dette dager vi virkelig satte pris på. Med oss videre hadde vi nå også fått enda en besetning ombord, og med Maja som ny fokkeslask skulle vi nå bo 3 personer på disse litt for få kvadratmetrene. En utfordring som måtte tas på strak arm av alle menn, for at det skal fungere ombord:)

Det var med tungt hjerte at vi forlot våre nye venner ved Langeline i København. Med oss hadde vi fått haugevis med gode tips og råd foran vår "nye tur" på kanalene gjennom Europa.
Heldigvis hadde vi ca en uke igjen med seiling ned til Tyskland, så Maja fikk tid til å smake litt seileliv før masta skulle av. Etter en liten omvei tilbake til Sverige igjen (pga av vindretninga måtte vi krysse over til Skannør i Sverige) var vi innom mange koselige små havner nedover Danmark: Nyord, Kalvehave, Hærnæs, Gedser. På slutten av Danmark var det nesten litt merkelig fordi da lå det KUN tyske båter i havnene, og jeg(Kristine) og Maja noterte oss at vi var de eneste av det feminine kjønn i en av havnene hvor det lå ca 10-12 båter!

Etter å ha sittet i Danmark og sett på flokker med fugler fly sørover mot varmere strøk, begynte vi å bli utålmodige. Dagen da vi skulle over Østersjøen og over til Tyskland startet vi tidlig, 06.30, med fin østlig vind. På ettermiddagen blåste det mer og mer, og mens jeg lå sjøsyk nedenunder sto vår nye fokkeslask og styrte oss gjennom bølgehavet til Niendorf i Tysland. Da vi i solnedgang rullet mot land med svære bølger i hekken, var vi litt nervøse alle tre for om vi ble å havne på stranden istedet for i havn. Men alt gikk bra og det var vi veldig glade for, for siden blåste det opp til full storm og vi ble liggende værfast noen dager i denne litt rare, litt for turistifiserte, tyske byen med alt for mye skilt overalt: "IKKE RØR GRESSET!", "IKKE GÅ PÅ STRANDA!", "BETAL PENGER FØR DU GÅR PÅ STRANDA!", "IKKE DRIKK VANNET!", osv.... Morsomt å se alle skilt, siden vi i utgangspunktet dro til Tyskland med fordommer som handlet om at tyskere liker orden og regler:)

Etter Niendorf var neste stopp Lubeck. Her skulle masten av, og vi hadde et sørmodig øyeblikk da vi tok ned seilene for siste gang. Nå skal vi høre på motorens vakre sang de neste månedene. Er det ikke motordurlyden som nesten er grunn nok til å ha seilbåt, og ikke motorbåt...?!?!

Da masta var tatt ned var det nesten som å ha en ny båt. For det første føltes båten nesten litt mindre ut nå, og for det andre ble det nesten mer en "husbåt" enn en seilbåt! Men for å komme under alle bruer og inn i alle sluser så må det til, og etter Lubeck var vi klar for et nytt eventyr - kanaleventyr!

Den første kanalen var nydelig med fugleliv, fin natur og mye rart å se på. Vi alle var veldig optimistiske og glade da vi første dag hadde unnagjort 2 sluser uten dramatikk og hatt en koselig dag. Den tredje dagen på kanalen kom vi inn på en ny kanal: Elbe-Seiten-kanalen. Å for en kjedelig utsikt!!!! Kantene ved siden av kanalen er for høye til at man kan se noe, så det eneste man ser er stein og gress og uendelige strekninger framover med dette!!!Et laaangt gjesp fra oss alle sammen!!! Men som for å bøte for denne kjedelige utsikten har denne kanalen en utrolig kul båtheis som tok oss opp 38 meter i landskapet!! (Det var nesten som å være på tivoli på nytt:)) I tillegg er det en veldig høy sluse på denne kanalen som sluset oss opp 23 meter!

De siste dagene nå har vi tøffet på Mittelandkanalen her i Tyskland. Ikke så veldig spennende d heller, og veldig mye tid til ulike formål: hekling, jogging på land ved siden av båten, brødbaking, kakebaking, boklesing, høre på musikk, synge sanger og ellers reflektering over ting som man genrellt aldri har tid til å tenke på...:)

Akkurat nå ligger vi i en by som heter Minden og Andreas er på "gasstank-jakt" siden gassen tok slutt igår mens jeg laget middag. Ute skyller regner ned, men det er meldt 20 grader og sol imorgen og fram til helga. Så vi holder humøret oppe og koser oss innendørs med stearinlys, film og popcorn mens regnet hamrer på dekk utenfor:)

Kristine

Reisebrev 1: Turen til nå

2008-08-29T10:52:00.000+02:00

Den 3. august la S/Y Skarven II ut fra Musö i Sverige med kurs for sørlige kyster og kontinentets kanaler. Besetningen bestående av Cpt. A. Malm og 1. Styrmann, stuert, kokke, og fokkeslask K. H. Lidin.

Vi sparket fra og 3 meter fra brygga åpnet himelen seg og ettertiden skulle vise at sommeren var over den mandagen ved brygga i Långesjø. Første natt lå vi i havn rett sør for Fjellbacka med storm. Den natten omkom en russer og en tysker. Begge soloseilere. Tyskeren på vei til Orust for å møte sin hustru (båten ble funnet forlatt og ilanddrevet på kysten) og russeren en gammel sjøhulk uten motor og elektrisitet. Hans båt ble funnet rett ved Gillileje, Nord-Jylland.

Så fulgte et lite eventyr i Bohuslanskystens skjærgårdsparadis. Nydelige naturhavner og idylliske små fiskerlandsbyer. Der Altarholmen skilte seg ut med sine værbidte svaberg og oteren "Tjorvis" som vi ble godt kjent med. På grunn av en ny storm ble vi værfat her også, men for en plass å bli værfast på. Videre fulgte Gøteborg, Vinga, Tistlarne, Klosterfjorden og så en nydelig overfart til Anholt. Første dagen med medvind etter tre uker på tur.

På Anholt ble fikk vi en liten smak av sommeren som var. Tre mil hvite sandstrender, langgrunt (to kilometer fra land var det tre meter!), og ikke minst en brennende sol. Vi tuslet rundt på strendene i et par døgn innført etterlengtet badetøy.

Videre fartet vi til Gilileje, Helsingborg, og tilslutt Langeline, Købenavn. For å hente Maja og stifte nye bekjentskaper med fantastiske mennesker.

Mer om dette siden...

Hilsner fra Lubeck

Dåpen

2008-08-18T17:34:00.000+02:00

Vantene vibrerer i vindkastene.....

Sjøen river i fortøningene....

Lyder! Splæsj, dunk, knirk, dunk, viiiiiin, wishhh, suss, uuuuuul. Ute er det kaldt, vått og mørkt.

Inne er det stearinlys, rødvin, pledd, og nybakt sjokoladekake. Båtlivet byr på kontraster.

I fire døgn lå vi værfast på Altarholmen. En ellers så nydelig, liten naturpærle, men ved vårt besøk omformet til et inferno av lyder og sjøsprøyt. En unik naturhavn og 8 fortøyninger gjorde at vi følte oss rimelig trygge. Eventyret er nå desidert i gang.

- Kristine og Andreas -